Ruten jeg gikk fra parkeringsplassen

Etter å ha snakket med Ivar fant jeg ut at jeg ville gå opp fra Sørsiden. Det er mest villmark, og det skal være delvis merket sti opp. Ruten opp er forøvrig veldig åpenbar og er innmerket på Helgelandskartet.

Vega rundt sommeren 2003

Bilen parkert, solen skinner, bekken klukker og bølgene vasker opp stranda. Flott start!

Stien starter  inn i gjennom skogen, på en gårdsvei som går til en dyrket mark. Når man kommer til denne dyrkamarka må man følge stien langs med marka og til stranda.

Jeg gjorde ikke det. Jeg gikk rett mot målet. På kartet kunne det se ut som det skulle være farbart rett opp lia og til ryggen til Trollvasstinden. Når jeg kom et stykke opp studerte jeg fjellryggen grundig. Det var lyng og trær oppover og det så OK ut. Jeg var i tvil, og var i to tanker om jeg skulle prøve, men hvorfor ikke?

Ikke ofte man kan gå i bar overkropp på denne årstinden. Det varte ikke så lenge.

Etterhvert som jeg nærmer meg ryggen ser jeg muligheter for rute. Om jeg kom opp her ville det spare meg for 2-3 km kjedelig gåing.

Ryggen opp ser farbar ut så jeg gjør et forsøk.

I starten var det hel fint å gå. Hadde gode tak og følte meg trygg på at jeg kunne gå ned igjen. Etter hvert ble det å lete etter gode ruter og jeg begynte å bli i tvil om jeg skulle komme opp.

Til slutt kom jeg til et punkt der det var for bratt til at jeg kunne klare å komme ned igjen om jeg måtte snu.

Jeg hadde gode tak oppover, men kunne ikke se ruten videre etter det.

Når jeg kom opp ryggen på andre siden etterpå ser jeg at det slakner helt etter denne kneiken så om jeg hadde gått opp hadde jeg kommet meg fint videre. Det er mange ordtak: "Ingen skam å snu" og "Better safe than sorry" men slike situasjoner irriterer meg. Hadde vi vært to hadde det gått bare fint. Jeg slår på GPS'en og den viser 240 meter.

Jeg ser ned igjen - etter 220 bortkastede høydemeter.

Jeg tar et bilde tilbake mot der jeg kommer fra.

Jeg kommer etter hvert ned igjen til den "T" merkede ruten og følger den til og fra.

Jeg er i tvil om denne merkingen fører rundt sørenden av Vega bare, eller om den går opp til tinden, så jeg ser stadig etter første mulighet for å komme meg opp på ryggen.

Etterhvert ser jeg en mulighet for å komme meg opp på ryggen, og finner en OK rute opp.

Veien opp mot fjellet er åpenbar. Det er litt bratt enkelte steder, men helt greit terreng. Jeg tar en pause et stykke opp og puster litt. Dette blir turens eneste skikkelige pause. Jeg må nå hive på en ullskjorte. Det er betydelig kjøligere nå som det blir litt vind i høyden.

Tar dette bildet av Søla mens jeg går opp.

Skikkelig rå utsikt langs med eggen bort til Trollvasstinden! Her ned mot stranda og marka som man passerer når man starter turen

Etter hvert blir det mye stein og mer månelandskap. Vinden er nå bitende kald og jeg må på med skikkelig lue, votter og jakke.

Jeg legger merke til at det er frosset is på en tjønn jeg passerer. Det var litt av et væromslag fra jeg startet!

Det ligger dis over fjellene inn i land, men den ser ut til å lette når jeg nærmer meg toppen. Skal det bli noen bra bilder allikevel?

Jeg har planer om å ta det helt med ro på toppen. Har med fotostativ og har et ønske om å få tatt skikkelige panorama fra toppen. Og ikke minst utsiktsbilder. Men det blåser og jeg fryser. Det er skikkelig svinkaldt akkurat på toppen. Jeg lar det allikevel stå til, og knipser panorama. Jeg er i tvil om jeg skal bry meg om å skifte linse men gjør det i en fei og knipser en del bilder av kjente fjell inne på fastlandet. Når jeg i ettertid ser bildene er jeg glad for at jeg gjorde det. Bildene ble tatt på frihånd i sterk vind, uten stativ!

Skrev navnet mitt i boken. Det hadde ikke vært noen der siden 8 August. Det har vel vært skyet siden da!

Panorama mot Sør

Panorama mot vest

Panorama mot Høyholmstindan og Andalshatten. Ikke navnsatt. Samme bilder er brukt lenger ned og er med navn. Skyene har akkurat lettet litt på seg!

Mot fastlandet

Fra Andalshatten til Breivasstinden med Mofjellet foran

Fra Vega:

Mot kjente fjell ved kysten:

Jeg studerte veldig på om jeg kunne se Blåfjellet og Storklumpen, men toppen er ikke synlig fra Vega. Langskardnasen dekker akkurat for toppen.  Se bildet tatt av Vega fra ryggen opp mot toppen i vår. Derimot tror jeg Golvertinden er synlig på dette bildet. Ut i fra det bildet tror jeg at det må stemme men er ikke helt sikker

Selvportrett med toppen i bakgrunnen.Rød lue og rød jakke i disse jakttider. Kun stein i dette landskapet.

Hele veien opp til toppen har jeg sett ett og annet rødmerke. Tydelig en gammel sti, men lite spor etter folk. Jeg fulgte disse rødmerkene og fant en litt bedre rute ned fra aksla enn jeg gikk opp, men enda lenger sør.

Jeg ser nå at jeg ikke har mer enn tiden og veien for å rekke ferja 1915, og må gå på for harde livet for å kunne rekke det.

Dagen er på hell og solen på vei ned. Jeg følger rødmerkene hele veien ned til veien.

Det begynner å bli mørkt, men klarer fint å følge stien hele veien ned til bilen, selv om stien snor seg i gjennom skogen. Trenger ikke ta fram hodelykten, men det er ganske så stupmørkt når jeg kommer til bilen. Et klikk med fjernkontrollen og det blinker på parkeringen. Det var på tide.

Nå har jeg bare XX minutter til ferja skal gå, og så setter det i gang en voldsom krampe i begge bena. Jeg må allikevel kjøre, men krampen vil ikke gi seg, og gir seg ikke på lenge.

Jeg rakk ferja med ett minutts margin! En minnerik tur.