Ruten jeg gikk fra parkeringsplassen

Heilhornet 13.05.2004

Jeg også hadde et stort håp om god sikt, men desverre var det noe redusert sikt, så de gode utsiktsbildene ble det ikke denne turen.

Bilen parkert. Stien starter på andre siden av fossen som man skimter over biltaket.

Jeg synes stien opp er lettgått. Det er bratt opp i gjennom skogen, men jeg synes ikke det er spesielt tungt å gå heldigvis.

Når man kommer opp i lia, åpner landskapet seg og man får strekt ut litt.

Et selvportrett hører med. Her ved skillet der stien deler seg mellom Lesshornet og stien til Heilhornet.

Jeg følger stien mot Heilhornet som er meget godt merket. Det er fint og lettgått terreng, og turen rundt tinden synes jeg går forholdsvis lett.

Treffer på noen sauer underveis. Det forundrer meg litt at det er sau i fjellet enda så sent på året.

Svaberg med svartmose som kan være meget glatte å passere. Stavene er gode å ha ved sånne passasjer synes jeg.

Et stykke opp mot ryggen til Heilhornet tar jeg 3 bilder tilbake mot der jeg kommer fra samt mot Markahornet. Dette har jeg limt sammen til 3 bilder.

Jeg har pr da ikke bestemt meg for å gå Markahornet, men løypen jeg gikk når jeg kom ned igjen fra Heilhornet er tegnet inn på dette bildet. Trasevalget ned fra Markahornet var jeg meget heldig med, noe som jeg først oppdager etter at jeg har gått ned fra det fjellet.

Turen langs med ryggen opp syntes jeg var lett. Det blåste en sterk sørlig vind, som hele tiden prøvde å blåse meg ned fra fjellet. Denne sterke varme vinden holdt stand hele denne fine dagen. Forrige gang jeg var på toppen var det is langs eggen og da var det verre å passere, men denne høstdagen var det ikke noe slikt selvsagt.

Så var jeg endelig på

Jeg tok et panorama horisonten rundt denne disige dagen. For de som kan ha lysst til å se det. Det ble ikke så vellykket siden jeg ikke monterte opp stativet.   .

Her er et utsnitt fra samme panorama. Åpnes i nytt vindu.

Mot eggen på Kula som jeg går senere på dagen.

Og noen andre fjell som kun skimtes i disen.

Ego måtte til slutt på med jakken, og den er på resten av turen..

Når jeg kom ned på det laveste punktet tok jeg frem en skive og spiste litt.

Turen opp til Markahornet var lang synes jeg. Distansen mellom disse to tindene er ca 3,4 km, og jeg synes det er mer kupert enn det så ut som fra Heilhornet.

Men den gode nyheten er at det begynner å bli mindre skyer og mer blå himmel. Sikten sørover er upåklagelig, mens det nordover er veldig disig fortsatt.

Fra toppen av Markahornet:

Det var godt å sette seg litt der på toppen!

Jeg tok en masse bilder. Spesielt i mot øst, men lyset gjør at det er vanskelig å lime dem sammen uten stygge skjøter.

Nå er det store spørsmålet. Skal jeg gå tilbake samme veien jeg kom, eller skal jeg gå helt ned og over til andre siden og gå Kula traversen. I slike situasjonen er et kart uvurderlig hjelp, men jeg har ikke det med. Tenker som så at om jeg skulle bli sliten kan jeg bare gå langs med Amundstjørna og tilbake til stien og ned.

Når jeg går ned holder jeg meg til høyre og jeg ser etterhvert at det kan være en mulighet for å gå rett ned fra toppen i stedet for å gå hele ryggen ned igjen.

I ettertid ser jeg at jeg hadde kjempeflaks med å gå ned akkurat der jeg gikk. Hadde jeg bommet måtte jeg gått en lang omvei via vannet som ligger mellom tindene (Hornvatnet)

Et stykke ned i lia tok jeg dette bildet:

Denne sammenlimingen av 3 bilder ble ikke 100% vellykket, men ruten er inntegnet der jeg gikk.

Jeg ser meg tilbake.. Hmm.. var det såå bratt..

Nå hadde jeg tenkt å holde høyden langs Heilhornet mot en ravinerygg som ligger der. Men det var ikke bare bratt, men også bjørkekratt tett i tett. Enkelte steder er det dyretråkk jeg kan følge mellom trærne og steinene, men etterhvert må jeg resignere og følge samme retning som bjørkene peker, nemlig nedover mot elva.

Jeg er nå kommet ned til elva som ligger på bare 350 høydemeter, og spiser litt igjen. Heilhornet i bakgrunnen.

Når jeg krysset denne bekken var jeg uheldig og plumpe nedi med den ene foten. Hadde heldigvis buksen tett over skoene så jeg er like tørr, men det er et tydelig tegn på at jeg er ukonsentrert.. Ikke bra.

Jeg spiser mat der nede ved bekken, og det smaker riktig godt. Dette er den andre pausen på turen. Jeg kjenner etter og føler at jeg fortsatt kan klare noen høydemetre.

Inntegnet rute jeg gikk. Bilde tatt fra Kula.

Her ligger ryggen opp mot Kula foran meg. Ca 430 høydemeter opp.

Jeg synes ryggen opp mot Kula er lang og seig og må stoppe og puste flere ganger oppover. Det kjenne i lårene og motivasjonen er ikke på topp. Jeg går over 1700 høydemetre denne dagen så det er nok en grunn til at jeg er sliten i lårene. Men som vanlig glemmer man sånnt så fort man har kommet opp mot ryggen!

Jeg er her kommet opp slik at jeg ser mot Tjørnan, som ligger mellom Kula og Litlhornet. Toppen av Kula sees i det fjerne.

Denne ryggen var flott. Jeg visste ut i fra Arnt sin beskrivelse at det skulle være litt mer luftig enkelte steder.

Ryggen videre.

Flott solnedgang

Her er toppen av Kula

Heilhornet majestetisk i solnedgangen.

Og jeg ser meg tilbake mot der jeg kommer i fra. Dette partiet med løs stein var en balansegang å komme seg over, og det var her jeg gikk på knærne over..!

Så er jeg ved varden.

Når jeg kom dit oppdaget jeg at boken er søkke blaut. Lokket til boksen hadde blåst av og jeg hadde ikke noen plastpose å legge boken og penalet i heller.

Så sjekket jeg klokken. Hmm...Skulle jeg rekke ferja måtte jeg bare skynde meg ned. Jeg løp ned så fort jeg bare kunne. Den ene ferja gikk kl 1840, mens neste først var klokken 2030. Jeg ville ikke risikere å måtte vente to timer så jeg løp ned fra fjellet og rakk det med god margin.

Jeg tok ingen bilder på veien ned, men tok meg tid til å drikke vann. Det trengte jeg mest av alt.

Bilde med omtrentlig rute inntegnet.

Nok en flott tur!

Stien er bratt opp igjennom skogen. Når man kommer over skoggrensen deler stien seg, der den ene går mot Heilhornet og den andre til Litlhornet, (som var med i Fjelltrimmen i Brønnøysund for noen år siden).

Når jeg kom på toppen, var det fortsatt en del is langs med eggen, og litt guffent å komme seg opp den siste kneiken. Jeg var nummer 3 i år 2004 på toppen.

En fin tur, som jeg kommer til å gjenta.