Siden det kanskje er folk som leser dette som ikke er lokalkjente så omhandler dette altså deler av søndre Helgeland.

Deler av dette området skal etter hvert bli Lomsdal Visten Nasjonalpark.

SAMER FRA SVANVASSTIND TIL BREIVATN.

Samer har det alltid bodd i området som jeg skal ta for meg. Det som jeg har funnet ut er i grunnen bare en liten del. Jeg tror at man vil kunne finne kulturminner fra villreinjakt ,jakt på pelsdyr, tamreinsdrift, fastboende samer som drev litt jordbruk  og sjøsamer som relaterte seg til sjø og fiske samt jakt på kobbe. I beskrivelse av Nordland amt står det nevnt at samene alltid har vært i Velfjord.

Området fra Svanvatnet til Breivatnet er et svært område og her har bodd folk fra steinalderen og fram til i dag. I Velfjords historielag sin bok TIA VA SÅNN er det en meget interessant beretning av reinsamen Nils Andersen Vesterfjell. Sitat: Jeg har ingen tidsberetning fra den første begynnelse ,men her var liten busetning av bønder som drev jordbruk. Det var hovedsakelig SAMER som flyttet fra innlandet og ut til øyene. Det var jo fiskeri de levde av. Sitat slutt.

Nils fortsetter historien og forteller om villreinsfangst i dyregraver og om det gode liv om sommeren inne i landet med tilgang til urter og bær. Nils beretning passer perfekt på steinalderens flyttemønster fra kyst til innland. Samene er i dag definert som urfolk med sin opprinnelse i steinalderen. Samene har stort sett brukt dette området fra den tid de var fangstfolk og til at tamreindriften ble dominerende og det brukes framdeles. Først var det små reinflokker, man melket simlene ”altoah” og man lagde ost og smør. Reinflokkene var som sagt små, reinen ga kjøtt og de ble brukt til transport og til å lokke til seg villrein under jakten. Etter hvert ble det slutt på melkingen og kjøttproduksjonen ble det viktigste . Melkingen av rein var helt slutt på 1950-1960 tallet. I området er det funnet tegn på at det også har vært bofast sjøsamisk bosetning og i alle fall et stedsnavn tyder på fast samisk bosetning.

Jeg har tenkt å ta for meg det lille som er kjent av kulturminner, stedsnavn, tradisjoner og registreringer i kirkebøker.

Mot Nedre Svanvatn. 

KULTURMINNER.

Raerien aehtjie, den rådende far (Fra Kjell N)

Samiske kulturminner kan være svært vanskelig å påvise. Noen minner kan det også være vanskelig å dokumentere at de er samiske. På den annen side kan det også være vanskelig å dokumentere at det ikke er samisk. Samiske kulturminner eldre enn 100 år er automatisk fredet.

Typiske minner er ”gåetieh sijje” (Kåteplasser.) ”aallijeh jallh lihpie”(Steinhellere.) ”boernieh”(Jordkjellere.) ”gedtieh”(Samlegjerder.)” sjielie gierkieh”(Offersteiner.) o.s.v.

KÅTEPLASSER.

Når det gjelder kåteplasser kan jeg personlig i dag bare påvise fire konkrete plasser. Den første er oppe i Frulia ovenfor Okneset. Her gikk jeg, Edel  og Herlaug Vonheim etter anvisning av Ivar Strompdal. Ivar nedtegnet stedsnavn i området og i Frulia fant vi” FINNKÅTATUFTHAUGEN”.  Der plassen var, så Herlaug en svak voll i terrenget. Jeg grov litt i senter av vollen og der fant jeg trekull. Det er ganske spennende å finne en gammel kåtatomt. Man begynner å tenke på hvem som hadde bodd her og hva dem levde av.

Raerien baernie,  den rådende sønn. (Fra Kjell N)

Ved Svanvatnet er det spor etter i hvert fall to kåter. Den ene ligger ovenfor hytta til Bjørn Fallås. Det går en dal oppover her som heter KÅTADALEN. Den andre kåten ligger ned mot vatnet på et nes. Her kan man bare påvise rester etter byggverket. De siste som bodde her var Gunhild Sofie Svanvatn Andersen og drengen hennes, som hette Lars Bergli. Gunhilds foreldre var Anna og Mattis Andersen. De brukte sannsynligvis kåta ovenfor hytta til Bjørn Fallås, men de hadde også kåte i Limarka i Vevelstad.

Den siste kåten jeg kjenner til er ved nedre Breivatn. Denne kåten er i dag helt nedramlet . Jeg har ligget å sovet i denne kåten flere ganger når jeg var yngre. I dag er det bygget en ny kåte her. Den er mindre, men fullt brukbar.

Den gamle kåten ved Nedre Breivatn. (Fra Kjell N)

Og her den nye kåten..

Andre plasser der det sannsynligvis har vært kåter er  bl.annet  i KÅTALIA ovenfor skogstua i Vassbugen. Her er det en plass som er svært sannsynlig, men jeg er ikke sikker. I området her er det en del gammel furu og i noen av disse furuene er det merker i barken . Merkene er ca 50 cm lang og de har en bredde på ca. 20 cm og det er merke etter kniv eller øks i treet. Samene tok furubark til mel og det var ikke nødmat, i gamle dager inngikk furubark og seljebark i kostholdet. Disse merkene har jeg registrert sammen med Jostein Lorås fra Høgskolen i Nesna. Det kan være spor etter samisk aktivitet og sannsynligheten er ganske stor i og med at det er bare i kåtalia vi finner disse merkene.

Drar vi over til Storfjorden har vi også navn som FINNKÅTALENNINGEN  og FINNSETE. Finnsete er svært interresant. Endingen SET indikerer en plass der folk var bofast og da går mistanken til at det har vært sjøsamer eller markasamer her ,engang i tiden.

En annen plass der det har vært kåte er oppe i Monslia ifølge Elisar Fornes.

Andreas Sångberg ved et samisk kulturminne. Bilde Kjell N

Vi flytter oss til Lessbørja. Einar Kvitnes fortalte at det hadde vært kåte ovenfor sommerfjøsen på Kvitneset. Han fortalte at en familie skulle ha reinen sin på Draugvikfjellet en vinter. Familien var oppe og så etter reinen sin og når de kom tilbake til kåten var den brent ned. Han fortalte videre at samene da flyttet innunder en steinheller. Denne kåten tror jeg at jeg har funnet. Steinhelleren har jeg ikke funnet. I Sørdalen på andre siden av Lessbørja skal det også ha vært kåte.

I Storbørja har det nok vært flere kåter innover i Børjedalen. Et stykke innover dalen så langt at man ser over til Langåsen er det en stor stein ,som heter Potetsteinen .Oppå denne steinen dyrket FinnSynnøve potet og i nærheten skulle kåten hennes finnes. Vi har lett og lett ,men ikke funnet noe ennå. Litt lenger inn i dalen er det en plass som heter FINNHOLET

Ror vi over fjorden og går opp i Tettingsdalen er det flere plasser der det skal ha vært kåter. Disse plassene har jeg ikke særlig kunnskap om.

La oss gå gjenom Lappskaret, forbi Breivatnet og ned til Lomstjernene.  En av tjernen heter KÅTATJØNNA. Her har vi lett, men vi har ikke kunne påvise noe. Ved Grunnvatnet skal det også ha vært kåte. Innenfor Lomsdalen, et stykke oppi Kjemfjellet hadde Tomas Olsen kåte. Plassen heter TOMASKJEMMAN.

 Tomas eller Stor-Tomas, som han ble kalt ,hadde også kåte i Tettingsdalen. Tomas Olsen var far til Ole  og Anders Tomasen. Ole var den berømte bjørnejegeren  OL-TOMSA , som har blitt svært myteomspunnet. Tomas Olsen døde i Innermarka i Sømna 29. April 1855. Han ble gravlagt på Vik 4.Mai 1855. Tomas ble 80 år gammel.

STEINHELLERE.

 Saar-aahka et kvinnelig vesen som hjelper til ved fødsler, både hos folk og dyr. (Fra Kjell N)

Her har vi to sør-samiske navn ”AALLIJE” som betyr steinheller eller løs stein som henger utover som man kan gå under. Det rommet som dannes kalles da for en ”LIHPIE”. Skal vi ha flertall legger vi til en H. AALLIJE er da en steinheller .ALLIJEH er da flere steinhellere.

Steinhellere finner man overalt og mesteparten har nok vært brukt til å søke ly under og noen av de store kan ha vært for lengere opphold eller nærmest permanent bosetting.

Jeg vil kun nevne de steinhellerne som det kan knyttes navn eller tradisjon til.

Et stykke inn i Okfjorden på nordsiden er det ei vik som heter Bårdsteinvika . Der er det en stor stein som gir ly for vind og vær. Steinen kalles BÅRDSTEINEN og den har nok vært benyttet av både same og bumann. Ivar Strompdal samlet inn stedsnavn fra Okfjorden og hans informant var Oluf Oknes . Oluf var født i 1868 og bodde i Okneset fra 1895. Oluf sier at denne helleren heter” BÅLSTEINEN”. I notatene til Ivar Strompdal står det at dette er en stein der folk bruker å overnatte. Vi har av og til kokt oss kaffe under denne steinen.

 Forlater man Bårdsteinvika og går innover Kvannskardalen vil man støte på en bekk som kommer fra et vann litt på baksiden av Bårdsteinhatten. Har fått forstelsen av at dette vannet kalles Botnvatnet.  Man kan følge denne bekken opp til vatnet, men terrenget er heller noe strevsomt. I enden av dette vatnet er det en steinheller som har vært brukt av samer. Man kan lure på hva som var bra inne ved dette vatnet og det fikk vi svar på når vi var der om våren. Det vokser godt med matplanter her. Her finnes ”fatnoe, jarja jih jåama”(kvann, turt og syre.)

Ved Nedre Svanvatn.

Vi gjør et sprang over til Storfjorden. Mellom Sørmarka og Storfjordbotnet ligger det en liten steinheller som kalles FINNSIRINASTEINEN. Under denne steinen er det plass for et menneske. Dette må da være en ekte enebolig. Under denne steinen har vi funnet litt ferdig opphogd brensel for et bål. Bitene er av bjørk ,ca. 2-4 cm tykk og ca.20 cm. lang og de er gamle.

Vi går videre ,forbi husene i Storfjordbotnet, og følger stien opp til Storfjordlangvatnet. I enden av dette vatnet, den enden som vender mot Storfjorden, er det en svært tjenlig steinheller. Denne helleren har nok vært brukt av både bumann og same.

Går man ned igjen til Storfjordbotnet, kan man ta veien innover mot Lappskardalen.

Ved innløpet av denne dalen ligger det en stor, nærmest toetasjes steinheller.Denne steinhelleren har flere navn ,Kjerkisteinen  ,Høysteinen ,Finnsteinen og Zarissteinen. Jeg vil henge meg opp i navnet ZARISSTEINEN. Navnet kan man knytte direkte til en same, Nemlig Zariss Jørgensen. Denne steinen har så god plass at her kan man tenke seg at folk bodde i lengre tid. Det er nesten innlagt vatn og det er nærmest et vindu med fin utsikt nedover dalen. I kjelleretasjen under denne helleren har vi funnet margkløvde bein av rein og sannsynligvis elg. Videre fant vi en bearbeid bjørneklo.

Inne i Lessfjorden er det også en steinheller. Etter som jeg har forstått er navnet på helleren knyttet til samen Zariss. Denne helleren har nok blitt brukt av både bumann og same.

På Kvitneset i Lessbørja skal det være en steinheller som samer har brukt. Denne har vi ikke lokalisert ennå.

I fjordbotnet av Storbørja, et stykke oppe i fjellet ,ovenfor gården på nordsiden av fjorden, ligger et lite vatn. Ved det vatnet skal det være en steinheller som kalles FINNANDERSTEINEN. Navnet er etter Anders Tomasen, Bror til Ol-Tomsa.

Inne ved Lomsdalen skal det være en steinheller. Ifølge mine opplysninger ble Kristine Andersen Vesterfjell født her. Oppe ved Grunnvatnet, mellom elven og Velfjordskardet ”Baelkies durrie” skal det også være en steinheller.

SAMLEGJERDER.

 Både i Draugvika og på Børjeneset er det rester etter små samlegjerder som sannsynligvis kan knyttes til en sjøsamisk bosetting. Den sjøsamiske befolkingen rettet seg mot havet og fisket, men de hadde som regel en reinflokk på 15-20 dyr i tillegg til fisket.

På Børjeneset er det registrert ca. 350 meter med lave steingjerder. Disse gjerdene er på en måte litt utenom husmannsplassens steinmuring. Det har vært en god del fagfolk og sett på disse murene og det er kommet fram to tolkinger på hva det er. Den ene er at det er et fangstanlegg der man jaget villrein utfor et lite stup. Da må anlegget være minst 500 år gammelt.

Raerien aahka, den rådende mor. (Fra Kjell N) 

Den andre tolkingen er at murene er satt opp for å hindre at tamrein kommer inn på husmannsplassens innmark. Da er murene ikke eldre enn 200-250 år. Murene kan da være satt opp i samarbeid mellom samer og bumann for å unngå konflikt. Murene er så lave at de ikke er til hinder for ei geit eller ei nordlandsku. Reinen derimot, liker ikke slike gjerder av løs stein og han vil vike unna.

I Strompdalen er det også noen murer som passer dårlig inn i gårdsdriften. Faktum er at man har fjernet noe av muringen slik at de ikke skulle være til hinder for gårdsdriften.

JAKTANLEGG. 

Samene hadde mange måter å jakte villrein på. Man kunne jage den utfor stup, man kunne jage den ut i vann og stikke den med spyd i vannet, man hadde dyregraver, man lå på lur med pil og bue på plasser der man visste at reinen trakk, man kunne ta den i snarer og man kunne bygge store samlegjerder og fange reinen i .

I området har vi funnet rester etter villreinjakt noen steder. Bogasteller og dyregraver er det som enklest kan påvises.

Et bogastelle er en murt konstruksjon der man kunne ligge bak og vente på at villreinen skulle komme. De bogastellene som er registrert er av en entydig type. De er murt som en firkant uten tak og med åpning i ene enden. Bredden ca. 70-90 cm. og lengde ca.1 –1,5m. Høyden varierer fra enkeltsteiner til ca 1m. Hadde man ikke nok stein kunne man lage et bogastelle med kvister og torv eller om vinteren kunne man bruke snø.

Dyregraver for rein er vesentlig mindre enn for elg. Størrelsen er ca. 1m brei og 1,5-2m lang. Dybden er det vanskelig å si noe om p.g.a. at gravene er delvis igjengrodde.

Bogasteller har vi funnet ovenfor Draugvika , på Kvitneset, på Børjeneset og ved Breivatnet.

Maadter-aahka, urmoderen. (Fra Kjell N)

Alle bogastellene er logisk plasser hvis man ser på hvordan reinen trekker i terrenget.

Det største anlegget er ovenfor Draugvika. Her er det i alle fall 10 bogasteller og alle er retningsorientert mot fjellet .Her tok man reinen som var på trekk ut mot kysten. I tillegg til bogastellene her har vi funnet en kjøttgjemme og spor av barns lek. Ungene har laget et minibogastelle og lekt villreinjakt. De har også laget en reinflokk av noenlunde like store steiner og de har også laget en minikjøttgjemme.

Dyregraver har vi registrert i Strompdalen og Herlaug Vonheim har registrert i alle fall en sikker dyregrav ved Dyrbergan i Lomsdalen. Vi har også funnet dyregraver i Okan og i Vassbugen. Disse funnene er ikke sikre,det kan være kullgroper som bumannen har laget.

Hvordan kan man si at disse funnene er samisk? Alle funnene passer inn i en samisk konteks og de fleste gårdene her var faktisk ikke etablert før villreinen var forsvunnet på 1500 tallet . Hvis det var nordmenn som drev reinjakt ville det blitt konflikter når samene temmet de siste rester av villrein. Dessuten burde noe vært nedskrevet eller det burde finnes muntlig tradisjon om reinjakt. Personlig har jeg ikke funnet noe.

ANDRE KULTURMINNER.

Slakteplassene etter at tamreindriften oppsto, kunne variere etter forholdene. Det finnes en plass som var spesielt tilpasset slakting og det er ved utløpet av Svanvatn. Her er svaberget ryddet for løs stein og det er en grei og renslig plass og slakte på. Tilgangen til rennende vann er også god. Denne plassen ble bl.annet brukt av Gunhild   Sofie Svanvatn.

Offerplasser (Sjielie gierkie.) I den gamle samiske religionen var alle ting besjelet. Man ba for eksempel et tre om tilgivelse før man hugde det ned. Under flytting mellom de forskjellige områdene kom man ofte til nytt land, da ofret man til det nye landet og ba om tillatelse til å ta landet i bruk. Ved noen strategiske plasser var det markerte steiner som ble hellig og ble brukt til ofring. En slik stein finnes ved  Lappskarvannene mellom Tettingsdalen og Breivatn. Denne steinen har lynet slått ned i engang og den ble splittet i flere deler .Steinen ligger i et veikryss og her kan man velge veien til Lomsdalen , Tettingsdalen eller Bjørnstokkvatnet. Denne steinen er den eneste vi kan være noenlunde sikker på har vært offerstein. Jeg anbefaler alle som går forbi om å legge igjen en femtiøring eller noe annet ,ikke for å takke naturmaktene, men i respekt for folkene som ofret her en gang. Jeg har også en berettiget mistanke om offersteiner ovenfor Draugvika, i Henriksdalen (Geeps vuemie), i Lessfjorden , ved Svanvatn og på fjellet mellom Storfjorden og Okfjorden  rett ovenfor Sørmarka.

Oks-aahka, et vesen som passer på døren.(Huset.) (Fra Kjell N) 

Inne ved Dyrbergene mot Lomsdalen er det noen jettegryter. Disse jettegrytene ligger midt i området for reintrekk. Går reinen seg nedi disse brekker den føttene. For å unngå dette er det  satt opp løse steiner rundt jettegrytene slik at reinen viker tilside og ikke går seg nedi. Reinen liker ikke løse steiner.

Andre kulturminner i området kan være melkeplasser og teltringer .Melkeplasser har vi ikke funnet ,men jeg har en mistanke om melkeplass ved nedre Breivatn. Teltringer kan faktisk være helt nye og derfor er det vanskelig å definere det som et kulturminne.

En annen boform var å bo under en henggran. En slik boform kalles ”Laanoe-gåetie” på sør-samisk. Disse er svært vanskelig å påvise. Jeg vet om en i Trøndelag, som er fredet.

Navnene DYRBERGAN ved Lomsdalen og DYRSTIEN  ovenfor Vassbugen indikerer også at her trakk reinen. Tamreintrekkene i dag er nok de samme som villreintrekkene var engang.

TRADISJONSTOFF. 

De siste årene som Inga Hallesen var hjemme ved Gavelsjøen, hadde jeg den store glede å bli kjent med henne. Hun kunne fortelle meg mye om eldre tiders reindrift i området og hun var et oppkomme av opplysninger. Hun fortalte om reinsvømming i området. En svømmerute var nærmest fra ferjeleiet i Andalsvågen og over til Horn. En annen rute var fra Merravika til Salbua. I tillegg svømte man reinen over fjordåpningene i Lessbørja og Storbørja. Svømming over Storbørja har jeg også blitt fortalt fra Sør-Samiske kilder. En eller annen gang på 30-tallet samlet Georg Kvitfjell og Nils Andersen Vesterfjell rein på Børjeneset. Da ble ledegjerdene benyttet for å styre reinen sørover til fjæra ved innløpet til Storbørja. Herfra ble så reinen svømt over til Råken.

Inga fortalte også at Gunhild Sofie Svanvatn og hennes foreldre hadde reinen sin på vinterbeite på Gavlfjellet. De bodde av og til i Gavelen og Ingas mann var med på reingjeting og slakting.

Jeg spurte Inga engang om hun hadde fått med seg noen ord av det Sør-Samiske språket. Det hadde hun faktisk, hun husket at Gunhild spurte på samisk ”gusnie bustie?” Det betyr ”hvor er skjeen?” En annen gang husket hun at Gunhild holdt på og lette etter noe i sekken sin og dette gjøremålet var en liten jente svært interresert i. Da kalte Gunhild jenta ”råateneite”. Det betyr ”gaupjente” og er en jente som skal plukke på alt.

I Velfjord bygdebok er samer nevnt under Storbørja. Folketellingen fra 1865 opplyser. Sitat: En lappefamilie lever i Storbørja grend ,bor i telt og er delvis nomadiserende. Mannen Lars Pedersen med 7 familiemedlemmer, har 100 reinsdyr. Hans mor, Malene Sarisdtr, 90 år gl., har likeså 100 reinsdyr. Alle forstår norsk. Sitat slutt. Legg merke til at det er anført at alle snakker norsk! I 1865 var faktisk ikke fornorskingen satt inn for fullt og det var nok ikke sjelden at ”Åarjelsaemien giela” (Sørsamisk) var hovedspråket.

I nyere tid, fra ca.1950 til 1954 bodde reinsamen Gunnar Toven i Lessbørja.

KIRKELIGE  FORHOLD. 

Herlaug Vonheim har systematisert alle kirkelige forhold når det gjelder den samiske befolking i Velfjord. Her er det mye viktig informasjon og jeg vil ta for meg registreringer som relaterer seg til området fra Svanvatn til Breivatn.

Av og til er det nevnt at noen har fødested eller oppholdsted  Vesterfjellene. Dette kan være et vidt begrep og egentlig er det hele området vest for Vefsna (Vapsten jeanoe.) Jeg vil da ta med disse og. Området heter  ”Njaarke” på Sør-Samisk.

Noen er også relatert til Biørgefjeld. Dette navnet må egentlig bety området rundt Storbørja og Lessbørja.

FØDTE OG DØPTE.

 25/12-1724. Døbt Anders Jonsøn Vesterfjelds finne-barn NILS.

 10/1  -1751. Lest over Elias Tettingsfield sit barn. ANDERS.

 4/3     -1770. Introd. Mathias Siursens quinde af Vesterfield.

 18/4  - 1770. Døbt Jacob Torsen finds barn af Sildkovmarken .NIELS.

 26/4  - 1786. Introduseret lappen Ole Nielsens quinde af Vesterfield.

 1/4   - 1787. Lest over lappen Ole Povelsens barn af Vesterfield. BERITH.

 8/3   - 1795. Døbt Mathis Jonsens lap-barn. NIELS. S.d. Introduseret Ole Nielsens lap-quinde af Lomsdal.

19/2 - 1797. Døbt Jens Jonsons finnebarn af Clausmarkfield. BENDICT.

 20/1 - 1799. Konfirmeret Jon Thomesens lap af Biørgefield .Barnedåp .KAREN.

 18/4  - 1808. Bekreftet dåp til Thommes Olsen lap og hustrue Elisabeth Jonsdatter laps hiemmedøpte barn af Tittingsdal. ANNE.

3/6    - 1811. Døbt Nils Torsen lap og hustrue Sirina Nielsdatr. laps pigebarn af Storfjordmarken, MARIA JACIBIA.

21/1  - 1816. Døbt Jon Nielsen lap og kone Marith Zarissdatter af Sildkoven.INGERANNA.

 19/10- 1817. Døbt Niels Thorsen lapp og kone Sirina Nielsdatters drengebarn af Sildkoven.NIELS JOHAN.

5/2    - 1822. Døbt MARITH BIRGITTA .Foreldre. Bendict Jensen lap og trolovede Berith Jonsdtr. Lap af Visten, men egentlig hjemmehørende i Velfjord.

21/7  - 1835. NILLE THOMINE. Vesterfjeldene. Foreldre lap Johannes Zariisen og lappige Maria Nilsdtr. af Dyrvoldene i Vesterfjeldene.

27/12- 1836. KIRSTEN. Storfjord. Foreldre lap Johannes Zariisen og Maria Jacobia Nilsdtr. af Storfjord. (Moren til KIRSTEN og NILLE THOMINE er sannsynligvis den samme Maria Nilsdtr. Hvis ikke var Johannes Zariisen en driftig type !!)

12/4  - 1849. MATHIAS CHRISTIAN.Storbjørgen. Foreldre lap Anders Thomasen og Syneve Johannesdtr.

15/8  - 1850. LARS CHRISTIAN. Tettingsdal .Foreldre lap Jon Olsen og Nille Tomasdtr.

 18/7  - 1852. OLE ANDREAS. Tettingsdal. Foreldre lap Jon Olsen og Nille Tomasdtr.

 16/6  - 1853. BENDIG ELIAS MATHIAS. Tettingsdal.Foreldre lap Jon Olsen og Nille Tomasdtr.

10/5  - 1854. JONETHE. Storbørja?? Foreldre lap Anders Tomasen og Syneve Johannesdtr.

 19/3  - 1855. ELEN ANNA KAREN + tvilling. Draugvik. Foreldre lap Peder Andreassen og Anna Pedersdtr.

18/4  - 1857. JON CHRISTIAN. Bjørgefield. Foreldre lap Peder Andreassen og Anna Pedersdtr.

12/9  - 1882. SANDER JULIAN ANGELL. Storbjørge. Foreldre lappige Jonette Andersdatter og ungkar Erik Albert Larsen af Moskenes. Sander ble oppfostret i Lomsdalen og tok navnet Lomsdal.

26/12- 1886. MARKUS ADOLF JUUL.Fjeldene mellom Velfjord og Vefsn. Foreldre lap Mathias Kristian Andersen og Anna Birgitte Nilsdtr.

19/6  - 1889. GUNHILD SOFIE. Fjeldene mellom Velfjord og Vefsn. Foreldre lap Mathias Andersen og Anna Andersdtr.

24/5  - 1894. KRISTIAN HALL. Tettingsdal. Foreldre lap Anders Andersen og Anna Andersdtr.

 25/8   - 1897. MARTHA MARIE. Børjeøren. Foreldre fjeldlap Jon Nilsen og Olea Mathilde Nilsdtr.

7/1     - 1902. ANNA KRISTINE. Raaken. Foreldre lap Jon Nilsen og Olea Henriksdtr.

 5/6     - 1910. KRISTINE GUNHILD. Lomsdal. Foreldre lap Anders Andersen og Anna Johanna Andersdtr. Kristine er født under en steinheller i nærheten av Lomsdal.

 Det er sikkert flere fødte  samebarn i dette området, men jeg har bare tatt med de som kan knyttes til området med stedsnavn.

 SAMER DØDE.

 Her det mange som er registrert, men det er få som kan knyttes direkte til området p.g.a. at det ikke er oppgitt sted.

Jeg finner bare fire som man kan si sikkert hører hjemme i området.

 11/10- 1789. Kastet jord paa Thomas Jensøn lap fra Tettingsdal. 2 mnd. gammel.

 20/11-1860. Lapenke Elen Paulsdatter Granaas. 85 år gammel.

 7/3    - 1877. Lap ungkar Jørgen Martin Andersen. Storbjørge. 18 år gammel.

 14/8  - 1901. Lapenke og fattiglem Synneve Johannesdtr. Storbjørge. 84 år gammel.

 Er nesten helt overbevist om at man vil kunne finne tradisjonelle samiske graver i området. Samene ble kristnet sent og gamle tradisjoner forsvinner ikke over natten.

 SAMER EKTEVIEDE.

 Her er det også få registreringer som kan knyttes direkte til området.

 3/4    - 1729. Gunder Joensen lapp af Vesterfjeld med Marit Torkelsdtr.

 13/8  - 1730. Joen Joensøn find Væsterfield et Sara Nielsdtr.

 29/3  -1818. Ækteviet Niels Jonsen lap og lap-enke Marith Zariisdtr af Vesterfield. (Denne Niels ble senere den kjente reineieren” Njaarke Neila”.)

21/7  -1850. John Olsen lap og Nille Johanne Tomasdtr. lappige. Vesterfield.

 SAMER KONFIRMERTE.

 Det er bare to registrerte fra dette området som kan knyttes til stedsnavn.

 1823. Thore Jonsen af Sildkoven. Født 1801.

 1835. Niels Johan Nilsen af Sildkoven. Født 1818.

 Det var det som Velfjord kirke bok hadde å si om samer fra Svanvatn til Breivatnet. Det er sikkert mange flere som egentlig sokner til dette området ,men kirkelige handlinger kunne foregå i kirken på Forvik , i Sømna (Siebne), i Brønnøy og i Dolstad i Mosjøen. En del personavn  finner man igjen i Sømna  og det er helt logisk ,Sømna var vinterland for tamreinen og når man flyttet til vinterlandet tok man hele familien med.                         Dolstad skulle vært et stort samisk samlingsted og det skulle vært offersted også her i gammel førkristen tid  , ifølge Nils Andersen Vesterfjell.

 Her vil jeg avslutte mine betraktninger om samisk tilstedeværelse i dette området. Sannsynligvis er det bare en brøkdel av samiske kulturminner som er oppdaget. Samene etterlot seg svært lite synlige forandringer i terrenget og dermed er det vanskelig å oppdage kulturminner.

Jeg vil takke alle som har gitt meg informasjon om Samer i dette området. Uten denne informasjonen ville det blitt vanskelig å skrive denne artikkelen. Noen har hatt mye å berette ,andre har gitt enkeltopplysninger, men lite eller mye ,alt er verdifullt.”Jijnjh gyjhteles” (Mange takk.)

Er det noen som leser dette og som har mer tradisjonstoff ,eller opplysninger om samer i dette området, så vær vennlig å kontakte meg.

Litteratur:

Velfjord Bygdebok. Forf. Harald Strøm.

TIA VA SÅNN.  Utgitt av Velfjord Historielag.

Åarjelsaemien-daaroen baakoegærja. Knut bergsland &Laila Mattson Magga.

Gærjiste-vaalteme. Red. Albert Jåma.

Velfjord kirkebok. Alle kirkelige registreringer vedr. samer i Velfjord v/Herlaug Vonheim

Sømna bygdebok. Forf. Tor Mathisen.

Arkiverket.

  Informanter:

Andreas Stångberg. Sametinget.

Asgeir Svestad.NINA Tromsø

Didrik Bjørgan.

Einar Kvitnes.

Elisar Fornes.

Garth Nilsen .Br.sund

(Fra Arne Klausmark.)

Helge klausmark.

Inga Hallesen.

Ivar Strompdal.

Jarle Okan. Sildkoven.

Knut Strompdal.

Lars Fagerli. Fagerlia.

Marit Eira Fallås. Hjelmset.

(Fra Herlof Ausli.)

Paul Kvitfjell. Trofors.

Raymond Kvitfjell. Haustreisdalen.