Fra 7 Januar  til 11 Januar 2007 (Inn i parken og opp til Mt Bonete.)

Om oss

I henhold til planen har vi i dag flyttedag opp til Canada. Det meste av mat og høydeutstyr blir flytte til Canada som planlagt, og karene kommer ned igjen i ettermiddag. For min egen (K.I) del er formen god, men i morges var Oksygennivået hos meg noe lavt, og jeg ble anbefalt å ta en hviledag. Jeg vil derfor få dobbel carry i morgen, men de andre karene skal selvsagt hjelpe meg. 

Jeg har tatt turen til dette spesielle hotellet som ligger en 20 minutters gange fra Basecamp  og benytter selvsagt sjansen til å skrive noen ord her.

Rapportene fra fjellet sier at det er svært lite snø. Man trenger ikke stegjern og isøks, men vi vil ta med dette opp. I hvert fall til Nido. Det meldes ellers om svært milde forhold, og en kar vi snakket med hadde hatt 15 minus på toppen, noe som er usedvanlig varmt.

Nytt av året her på Aconcagua er at alle må bære med seg sin egen drit hele veien. Vi har fått ulevert poser merket med navn som må leveres tilbake til rangerne pa retur. Et system kjent fra Denali. Det er like greit, men en ny erfaring for de fleste, og det gjelder å gå på do her nede og satse på en durabelig forstoppelse i hoyden!

Ellers så er alle sammen i fin form, og for min egen del hadde jeg ikke visst at jeg hadde lav blodmetning uten Anders sin Pulsoksymeter. Et nyttig og verdifullt instrument viser det seg.

I ettermiddag vil jeg få utlevert satelitt-telefonen fra Serviceprovideren vår. Jeg har ansvaret for den, og vil teste den i kveld. Derfor vil status på våre kommunikasjonsmuligheter være klare i morgen før vi alle går opp i de tynnere luftlag. Det kan hende at jeg får til posting pr SMS på den sat telefonen, men hvis ikke skal vi prøve å få til daglige rapporter i SMS form som blir lagt ut her. Kjell Iver 

Jeg og teltkamerat Jon i Canada.

En svært lang bakke opp til Nido

Da har de fleste gått opp til neste camp, som er Nido. Kjell Iver sine lave blodverdier (måler oksygennivået i blodet) gjør at han og Håkon blir i Canada i natt også, men de satser på å gå opp til de andre i morgen. De som er i Nido nå vil i morgen bære utstyr opp til neste camp, Berlin, (som jo er siste camp før Toppen) for så å gå ned igjen til Nido. De har bært tungt i dag, en tøff dag, og det er fortsatt noe snø og overskya, noe det også melder til i morra. Er ellers mye sand og støv omkring. Alle er i fin form, inkludert Kjell Iver, og de er selvsagt spente på været fremover! Men de har jo noen dager å ta av da.. Så kom det en hilsen på tampen her: “Gratulerer med 30- årdagen, Tentil! Hilsen Lille- Jon.”
Mvh. Lill Marie

Det har blitt “ruskevær” der oppe nå, med snøstorm og lyn og torden. Dermed er har ingen forflyttet seg i dag, Håkon og Kjell Iver er fortsatt i Canada, og resten av gjengen er i Camp Nido. De har forøvrig kontakt med hverandre via walkie- talkie, og alle har det bra! Så i dag har de bare sittet de i teltet og lest, og kost seg med rett i koppen… Det er ikke meldt særlig bedre vær til i morra, men Håkon og Kjell Iver satser da på å gå til Nido. Så, hvis været bedrer seg vil de prøve topptur på fredagen. De har fått meldinger om at været vil bedre seg på torsdagen, så vi får bare krysse fingrene!
Mvh. Lill Marie

Teltene i Canada

Jeg og Håkon gikk opp til Nido mens de andre ventet på oss og hadde hviledag i Nido.

Lange seige bakker opp fra Canada til Nido

Håkon med MP3 spillern han også.

Nido

En sliten meg ved ankomst Nido

Teltene i Nido

 

Da holder hele gjengen på med pakking av sekker og duffelbager for å returnere her i fra basecamp. Noen av de sprekeste ville være igjen her og gjøre et nytt forsøk ut i neste uke, men realiteten i værvarslene samt at klatrepermiten vår vil gå ut, gjør at vi alle går ut av parken i dag. Håkon var til legen i går med sine solblinde oyne og det endte ikke likere enn at han ble sendt ut med helikopter i dag! Han kom tilbake til teltene med bind for oynene og nå i morges var vi og fulgte han på helikopteret. Han må til oyenlege i Mendoza, og gå med bind for oynene i 3 dager. Han tok det med godt humør, og våre speidere pyntet på bandasjen hans med to speidermerker foran oynene. Bedre ekspedisjonsleder kan vi ikke få, og det var med vemod vi så han avgårde med helikopter denne morgenen. Vi er alle mer eller mindre solbrente. Nesen min er kjøttkake og enkelte andre har mistet all mimmik i ansiktet grunnet den sterke solen i hoyden og snøn ikke minst. Så nå som vinden river i teltene her nede i Basecamp, og vi hører at de anbefaler klatrerne å forlate Nido, så vet vi at det var rett å ikke ta noen sjanser på dette fjellet. Forholdene 2600 meter over oss er nå såpass tøffe så vi har ikke noe der å gjøre. Vi har i kveld booket barbeque i Penitentes og skal ha en heidundrendes fest (en hel gris ryktes det), og vi drar til Mendoza i morgen ettermiddag. Håper vi skal komme med noen bilder etter hvert! ( Hilsen Kjell Iver med Anders ved sin side)

Anders i snøen i Nido

Ole hviler på en stein.

Vemund pakker utstyr.

Håkon hviler øynene...

Håkon og Ole

En lang unnabakke dette..

Nede i Basecamp igjen.

I natt var det nok en stormfull og kald natt. Minus 22 grader og sterk kuling gjorde at den følbare tempen var langt ned mot minus 40-50. Vel. Jeg sov som en stein i Nido og da jeg våknet prøvde jeg å få kontakt med resten av karene oppe i Berlin via Walkie Talkie. Jeg følte meg fin etter min magesjau og ville selv ta turen opp til Berlin, men guiden vår hadde meldt at han ikke ville komme opp i fjellet, slik forholdene nå var. Jeg fikk ikke kontakt med karene, men da jeg skulle gå over til rangerne for å få en oppdatering, kom Oystein og Andre ned til teltet og fortalte om et veldig dårlig vær i Berlin, og de hadde besluttet å trekke seg ned fra fjellet.

På morgenen hadde Anders, Ole, Jon, Håkon og Vemund tatt et toppstøt mot toppen, men kommet opp til ca 6000 meter før de måtte snu grunnet et forykende vær. Ekstremt kaldt og mye vind. De kom ned igjen til Berlin, og besluttet også å evakuere.

Det er snø nå hele veien ned fra toppen og helt til Basecamp! Det ligger 10 cm snø her utenfor som smelter bort nå, men all denne snøn gjør at det er svært vanskelig å bevege seg i fjellet. Jeg hadde en del saker liggende mellom Nido og Berlin og måte opp etter det, og det var dyp snø opp til en halv meter dyp og det var bare en smakebit på hvordan det ville bli om man skulle helt til topps. 

Så nå er vi alle 8 samlet her i Basecamp. Håkon er noe snøblind, og de fleste er noe (mye) solbrente.

Det er elendige værvarsler fremover her nå, og mulighetene for toppstøt er vel ikke åpne før over helgen.

For min egen del er nok løpet kjørt for denne toppen. Vi hadde akkurat en samling der vi diskuterte videre fremdrift, men intet er helt bestemt enda så jeg vil ikke skrive noe om det før vi endelig har bestemt oss for hva vi gjør.

Vi takker for alle hilsener! (Kjell Iver) 

Håkon var til legen i går med sine solblinde oyne og det endte ikke likere enn at han ble sendt ut med helikopter i dag! Han kom tilbake til teltene med bind for oynene og nå i morges var vi og fulgte han på helikopteret. Han må til oyenlege i Mendoza, og gå med bind for oynene i 3 dager. Han tok det med godt humør, og våre speidere pyntet på bandasjen hans med to speidermerker foran oynene. Bedre ekspedisjonsleder kan vi ikke få, og det var med vemod vi så han avgårde med helikopter denne morgenen.

Vi er alle mer eller mindre solbrente. Nesen min er kjøttkake og enkelte andre har mistet all mimmik i ansiktet grunnet den sterke solen i hoyden og snøn ikke minst.

Så nå som vinden river i teltene her nede i Basecamp, og vi hører at de anbefaler klatrerne å forlate Nido, så vet vi at det var rett å ikke ta noen sjanser på dette fjellet. Forholdene 2600 meter over oss er nå såpass tøffe så vi har ikke noe der å gjøre.

Vi har i kveld booket barbecue i Penitentes og skal ha en heidundrendes fest (en hel gris ryktes det), og vi drar til Mendoza i morgen ettermiddag. Håper vi skal komme med noen bilder etter hvert! ( Hilsen Kjell Iver med Anders ved sin side)

Fjellene lever sine egne liv vi ikke kan rå over.

I særdeleshet Acaoncagua med sine voldsomme 7000 meter over havet.

Denne gangen “ville ikke” fjellet oss noe godt, og viste seg fra sin sinte side. Etter ukesvis med solskinnsføre ville hun ikke mer. Da vi endelig etter 12 døgns innmasj, akklimatisering i BaseCamp, deponering av utstyr oppover i fjellet i 3 camper, sa Aconcagua stopp. I camp 4 (Nido) ble vi liggende værfast i teltene et par døgn i et forrykende uvær som brakte med seg masse sno og vanskelige forhold. Værmeldingene var usikre, men vi valgte å avansere til hoyeste camp, “Berlin”. Kanskje var det feil beslutning, men vi gjorde et forsok. Vel oppe begynte helvetet på nytt, 20 kuldegrader og et forrykende uvær. Men Nordmenn har vart ute en vinternatt før, ikke sant? Vi ville gjøre et forsok. Kl. 04.00 om natten begynte vi våre forberedelser for toppststøtet. Vel ute gjorde vi opp status; Kjell Iver hadde fått diare og var i fare for å bli dehydrert, så for han ble det umulig å fortsette. Andrés lunge/hosteproblemer var blitt værre, han var i ferd med å få frostskader i fottene, så han kunne ikke risikere helsen sin for et fjell. Oystein var også i ferd med å forfryse fottene, så han valgte å følge André ned fra fjellet. Da var vi 5 igjen; Anders, Vemund, Ole, Jon og Håkon som ville forsoke å gi forholdene og fjellet en match; stiv kuling, opplevd temperatrurfaktor på - 50 kuldegrader og 30 graders klatring. Det blke umulig. Etter et par timer innså vi at fjellet hadde overtaket denne gang… En fellesbeslutning på 6150 meter avgjorde. Solen kom opp, vi hadde en fantastisk utsikt og de fleste hadde satt personlig hoyderekord. Allikevel et stort oyeblikk. Med litt vemod, men med vissheten om en fornuftig beslutning i ryggen bega vi oss ned igjen. Ingen andre hadde forsokt toppstot fra Normalruten den dagen.

Og varre ble det. Vel nede i BaseCamp satte værmeldingen et endelig stopp for drømmen om et ytterligere toppforsok; de 4 neste dagene var det meldt enda være forhold med vinder opp mot 90 km/time! Altså umulig, vi hadde 6 reservedager og ville ikke kunne få tid til å prove på nytt. Litt resignasjon i gruppen, men overmakten var lett å boye seg for; helsen er viktigere enn toppen, og fjellet ligger vel der noen år til…

Som ekspedisjonsleder har det vært meg en stooor glede å ha med denne gjengen å gjore. Spennvidden i alder var vært stor, fra den 18-årige, sterke, dyktige og humørspredende Anders, til undertegnede 51-årige “gamlefar”, men det funket usedvanlig bra. Alle jobbet i et imponerende godt team hvor ALLE har bidratt tildels vesentlig. Og hvor kameratskapet og gjensidig støtte for hverandre har vært imponerende. Og kompetansemessig kunne vi nesten ikke utfyllt hverandre bedre. Og at alle var sterke, var i god form og taklet store hoyder tildels meget bra, vitner om kommende store, Norske hoydeklatrere. Takk gutter, for en fantastisk begivenhetsrik ekspedisjon!

Som en liten parentes ble undertegnede floyet ut fra BaseCamp i helikopter med alvorlig snoblindhet og fullstendig blindet. Ikke goy å være funksjonsudyktig, nei, Denne rapporten skriver jeg vel nede i “hoyfjells-landsbyen” vår, Penitentes på 2700 meter, solfyllt og varmt med en kald ol mens jeg venter på de andre som er på veg ut av parken. Lengten etter en biff har sjelden vært større… I kveld skal troppene samles over Juans barbeque, den vil være oss vel fortjent, toppen eller ikke!

Eventyret er slutt, men et nytt begynner…

Siden vi nå plutselig har 5-6 reservedager vi desverre ikke fikk brukt, venter opplevelser i Mendoza, Santiago eller Stillehavsstrendene i Vina del Mar i Chile! Det er et eventyr det også, Sør-Amerika er ikke et kontinent de fleste besøker for ofte. Med deilige stoooore biffer, fantasisk god rødvin, hyggelige Argentinere og nydelig klima skal vi nok klare å få tiden til å gå..

Hilsen Håkon,

…som skriver dette ved å “tyvtitte” ut av oyebandasjen…

Fra 7 Januar  til 11 Januar 2007 (Inn i parken og opp til Mt Bonete.)

Om oss