Ruten vi gikk

Ruten vi gikk er ikke den mest brukte. Normalt starter man i Teistadvika og her er det merket rute opp.

Bildet under er tatt i vinter i gjennom et flyvindu.

Alle de 7 søstre

10 juni 2006)

Øya Dønna ligger rett utenfor Sandnessjøen. Når vi gikk 7 søstre tidligere i sommer var dette fjellet et naturlig samtaleemne og hit måte vi prøve å komme oss i løpet av sommeren. Nå var det altså dags for tur og kl 1840 var i på ferja fra Horn. Vi må med tre ferjer for å komme oss hit, og det ville være mørkt før vi kom fram.

Dønna fra Alstadhaug (ekstern webtjeneste)

Underveis kom vi på at vi hadde en felles bekjent der ute, nemlig Laila. Hun var godt kjent på dette fjellet og hadde vært der to sifret antall ganger i sommer. Hun fortalte oss ganske så nøyaktig hvor det var best å sette camp, nemlig ved stranden i Breivika.

Vi er kommet til stranden.

Det er varmt og fint og vi har ingen planer om å slå opp telt, men heller bare slenge oss i gresset til det gryr av dag.

Kvelden blir tilbragt med bål i fjæra, stearin og bading (me!) og litt rødvin. En nydelig sensommersnatt.

Leo lyser opp tilværelsen med stearinlyset han var så lur å handle...

Etter hvert som natten skrider ut i de små timer og mørket har senket seg over leiren vår, får noen, hvem det er er usikkert, den strålende ide'en at vi måtte prøve oss på toppen slik at vi får soloppgangen fra topp-punktet.  Som sagt så gjort. Sekkene ble ordnet i en fei og i vei la vi. Det er varmt og vindstille og vi går bare i shorts og T skjorter.

Første venter 2-3 km med rullestein før vi dreier av opp mot fjellet. Det er godt merket opp. Stien finner vi, men hodelyktene må på.

Guiden vårres.

Ungdommene går kjappere enn meg. Spesielt Leo klyver fort opp den bratte lia. For min egen del er nok blodsukkeret på et lavmål. Det var ikke akkurat perfekt opplading før denne turen, men så har man prøvd det også!

Vi går først på den bratte "Nasen", og akkurat når solen renner er jeg oppe. Det var godt å være oppe!

Soloppgang over Helgeland. Lite aner vi da, at solnedgangen denne samme dagen blir ved Store Finnkne!

Dønnamannen med 7 Søstre i bakgrunnen.

Leo beundrer utsikten. Vi fabler om at hadde han hatt en fallskjerm kunne han hoppet rett ned i Jervenduken fra toppen.

Karakteristiske Lovund i soloppgangen.

Tøffe fjell dette! Hestmona (Hestmannen)

For å komme til Dønnamann må vi langt ned i lia, siden det er så bratt. Jeg og Leo klarer å karre oss langs med kanten av sva og løse steiner, mens Laila og Sindre går mye lenger ned før de dreier inn mot stien opp mot toppen.

Det er bratt her!

De 7 søstre..

Mot Vega (Sørover)

Mot øst. 7 Søstre.

Vi ser også snurten av Store Finnkne, som vi er på dagen etterpå.

Fra Dønnamannen mot Herøy og Vega

Svært disig vær gjør det vanskelig å få gode bilder mot nord dessverre.

Vi var forholdsvis snare på toppen. Det ble ikke så mange gode bilder som jeg kunne ønske.

Lia ned... Vi småløper ned så godt som knærne holder..

....og..

3 kvarter senere er vi nesten helt nede.

Nede der stien går opp mot fjellet liger en gammel ruin, og stedet er kallt "Hagen". Det er svært godt å være nede igjen. Vi brukte litt over en time ned.

Grunnmuren etter en gammel gård her nede i havgapet.

Når vi kommer til leiren la vi oss nedpå litt, men det ble ikke noe søvn, så utpå dagen pakket vi pikk-pakket vårt i bilen og kjørte til ferjeleiet. Vi hadde blingset på ferjeruten, så vi ville få 2-3 timer å vente på ferja, så vi fant ut at vi skulle kjøre en tur til Herøy. Her fikk vi også en fin utsikt mot dette flotte fjellet som vi hadde vært på.

Omtrentlig rute inntegnet.

Så var spørsmålet - hvor skal vi sette kursen nå? Vi drøste litt rundt dette. Jeg hadde håpt at vi kunne kommet oss ut på Hestmannen, men det var helt umulig å få ferjeruten  til å gå i hop.

Etter å ha diskutert litt fant vi ut at vi skulle prøve oss på Store Finnkne neste dag. Jeg hadde vært der før. En lang tur på godt over 4 mil og mange høydemetre betinget at vi måtte starte denne kvelden og komme oss så langt opp i Fjellskardet som mulig før det ble mørkt.