|
Rute og profil |
Om denne turen. |
Andre turer i samme området
|
|
  |
Distansen er ca 23 Km og antall høydemetre er vel ganske betydelig. Men svært lettgått terreng. | Har myst litt på denne turen. Det skal være bra utsikt mot Tettingsdalen og variert og lett terreng. Planen er å gå opp på Dalaunfjellet og videre så langt som jeg orker. |
|
| 19 Juni 2007 | |||
|
Så endelig klar for en litt lengre tur. Det er overskyet vær. Meldingene er
litt ymse. Den siste tiden har vi hatt så bra vær at det nesten er blitt for
mye av det gode. Den kalde nordavinden som folk flest ikke liker, er perfekt
for å gå turer i. Sikten blir god, og myggen og knottjævlene holdes borte.
Samtidig blir man ikke kokt av varme. Jeg har vært litt slapp i det siste,
og kroppen fungerer ikke slik den skal. Dagen før var vi en tur på
Torghatten, og det kjentes ikke så aller verst ut så jeg tar sjansen på en
tur opp her.
Det ligger et par nye joggesko på parkeringsplassen som jeg tar vare på. Helt nye Str 36. Eierinnen søkes.. Mens jeg går ut fra bilen er jeg i telefonen med Avinor i forbindelse med at det var noe feil med kraftlinjen opp til Torghatten dagen før. En isolator var falt av. Etter å ha kledd på meg kan jeg ikke finne mobilen igjen. Jeg leter og leter. Tømmer sekken 2 ganger og endevender bilen. Det er like før jeg gir opp, før jeg finner den i døra på bilen...nok et bevis på at alderen tynger.. Kraftlaget ja. De har ikke akkurat sporløs ferdsel i naturen som sitt hovedmotto.
Når jeg kommer opp i gjennom lia er jeg helt utslått. Jeg setter meg ned litt og tar et par Gjendekjeks. Formen er ikke helt god og en kompis ligger med influensalignende symptomer. Jeg håper ikke det er det som kan komme for meg også... Jeg sliter meg opp til dammen ved vannet på 259. Jeg er i ferd med å snu, men finner ut at jeg skal gå litt opp i bergene her før jeg snur. Jeg tar meg en god pause her og tar livet med ro. Jeg ser i loggen at jeg faktisk ligger i lyngen i 20 minutter. Etter litt kakao og mer Gjendekjeks finner jeg ut at jeg ikke skal gå på Dalaunfjellet allikevel, men heller ta meg en tur opp til Storvatnet. Der har jeg aldri vært før. Jeg vet dette vannet er oppdemt og regulert, men i stedet for å bare traske ned vil jeg opp og ta en titt. Hvorfor ikke gjøre seg kjent når man først er gått så langt.
Ved bekken fra Storvatnet. Jeg roter litt før jeg finner en OK plass å komme over.
Det er nesten full vinter her oppe, med snø og is som ligger i skyggepartiene. Isen ligger tykk på vatnet enda. Eller rettere sagt - de isflakene man ser er tykke, men ellers går det også her mot vår. Når jeg nå ser terrenget åpner seg og jeg er kommet på nesten 600 høydemeter, frister det å gå ryggen opp mot Tettingdalen også. Jeg gjør det - det ser greit ut
Mot Tettingdalen og Lappskardet
.
Jeg har lite klær med meg denne gangen og sekken er svært lett. 2 Regia kakaoposer, middag i form av Real turmat "leftover" fra Argentina, termos med varmvatn. Klær er det lite med, og egentlig er jeg vel heller skralt utstyrt om noe skulle skje. Jeg vet jeg har dekning store deler av turen så sånn sett er det vel greit men mobilen er ikke akkurat sikkerhetsutstyr kanskje... jeg tenker jeg må skjerpe meg :)
Mot Lomsdalen og Visttindan. Skardet mellom Tettingdalen og Strompdalen i forgrunnen.
Samtidig som det er spennende å se det igjen, er dette steder som jeg har vært et par ganger før nå, så det frister ikke så veldig med langtur innover her akkurat nå. Kanskje en annen gang. Terrenget her oppe er svært lettgått. Bare slake ryggen bortover. Jeg har ikke med meg kartet for akkurat dette området (Tosbotn), men jeg langer i vei bortover ryggen. Nå begynner jeg å innse at jeg faktisk vil gå den turen jeg har planlagt allikevel, men motsatt vei av det jeg hadde tenkt. Kroppen føles helt grei og full av energi og det er godt.
Så kommer jeg til varden på Råkfjellet. Og for en nedtur. Skodden henger tett over fjellet, og det samme gjør den faktisk hele resten av turen! Når jeg først er gått så langt inn som dette er det ingen grunn til å gå samme veien tilbake. Jeg går videre mot neste topp, som er Engelvikfjellet. Egentlig må jeg nå først ned ca 150 høydemeter, før jeg går opp det samme igjen til et fjell som ikke har noe navn på 851 meter, før jeg kan gå ned og starte på ryggen til Engelvikfjellet.
Ryggen mellom fjellene har store raviner med rullestein.
Av prinsipp går jeg aldri påå fjelltopper i tåke og når jeg nå går her i taåkeheimen skjønner jeg halt klart at jeg ikke skal forandre på det. Jeg ser ikke noen ting. Denne turen skal kunne gi en svært god utsikt mot Velfjorden og Brønnøysund, men i stedet er det bare graut.. :)
Storvatnet nå fra den andre siden..
Varden på Engelvikfjellet - ikke mye å skryte av :) Jeg er snar på Engelvikfjellet. I det hele tatt ble det svært lite pauser på denne turen, med unntak av de to pausene jeg hadde i starten av turen.
Ryggen opp til Dalaunfjellet
Mot Kalken og Grønndalsfjellet.
Ut Velfjorden fra Dalaunfjellet.
Her har jeg vært før, og jeg kjenner meg igjen også. Jeg bestemmer meg for å gå rett ned fra fjellet i stedet for å gå via den andre toppen på Dalaunfjellet. Jeg har sett noen snørenner fra den ander siden, og nå benytter jeg meg av dem for å fure ned i en fart. Morro!
Det er bare 2 minutter mellom disse to bildene, men over 150 høydemeter i forskjell. Det skulle vært slik at man sparte opp høydemetre på sommeren og kunne renne dem ned på ski på vinteren.. Eller selvfølgelig er jo Paraglidimng et alternativ, men ikke noe for meg..
Nede ved Storvatnet - full vinter nesten her enda..
Tåken henger fortsatt langt ned i fjellene når jeg drar ned..
Så går jeg ned her i fra. En fin tur som jeg vil gjenta om ikke lenge. Noen utsiktsbilder må tas fra toppene her. Turen anbefales også for sin helt spesielle utsikt mot Tettingdalen og Lomsdalen på vei inn, og mot Velfjorden på returen.
Og her er et bilde av disse fjellene i kjent positur fra Steggan - tatt et par dager senere.
|
|||
