Steinbua - Nød-losji for 3 personer. Det er nok ikke hver dag det er slikt vær her som i dag..

Enkelte vintre er hytten helt nedsnødd. Det er derfor laget en entringsluke høyt oppe slik at man kan komme seg ned i hytten selv om hytten er nedsnødd.

Leo ved hyttekontruksjonen. Sikkert god å finne når det stormer som verst..

Panorama ved Steinhytta. Legg merke til bre'en som stikker opp over fjellet og rasene som har gått ned i vannet, som forøvrig heter Mørkbekktjønna

Vi har til nå bært skiene opp hele veien fra starten av turen, men etter å ha passert steinhytten blir det bedre skiforhold, og vi finner det for godt  hive på skiene og henge skoene på sekken. Børen ble lettere, og det gikk veldig greit opp mot toppen av bre'en

Leo hiver på utstyret og tindene dukker opp.

Flott utsikt mot tindene som venter

Før turen har vi tatt en del utskrifter fra nettet men disse glemte vi igjen i bilen, og var et savn nå som vi nærmet oss tindene. Spesielt rutebeskrivelsene og oversiktskartene hadde vært gode.Vi har med vanlig kart, men det er 4 kartblad som møtes akkurat i dette området så man må bruke alle 4 kartene for å finne frem.

Vi fant ut at vi like godt skulle stoppe ved Vesttinden og ha Basecamp her. Dette for å slippe å drasse på sekkene opp til det høyeste punktet på bre'en og med tanke på returen dagen etterpå.

En liten snøborg graves på bre'en i en høyde av 1410 meter.

Vi har sett og snakket med mye folk i løpet av dagen. Kanskje så mange som 20, og vi blir anbefalt å renne bort til bre'ens høyeste punkt på ca 1520 meter for å få en oversikt over området.

 Tvillingtinden og Vesttinden blir anbefalt som mulige turmål, og vi observerer folk som går opp på og renner ned fra Okstinden. Nok av fjell og fjellsider å velge i melom her!

Etter å ha spist lunch setter vi kursen mot bre'ens høyeste punkt mellom Okstinden og Tvilingtinden.

Her treffer vi to karer som har overnattet ved dette sentrale punktet og gått på Oksskolten. De ga oss en god del verdifull informasjon om forholdene ved Oksskolten. Det viste seg blant annet at vi måtte ned til ca 1280 meters høyde, over 4,5 km ned på bre'en, før vi kunne dreie opp mot toppen på føttene.

De 2 karene tar turen opp på Okstinden... se bildet....

..mens vi setter kursen mot Tvillingtinden.

Leo viser seg som en Racer i å gå på ski i oppoverbakkene og drar noe mektig i fra oss opp mot toppen. Jeg og Sindre sakker litt akterut og ser en stein som står lagelig til for fotosession. Sindre opp på steinen og "knips".

Ved Nord Norges tak... :)

Leo sitter tålmodig og venter på oss oppe ved tinden. Vi passerer store sprekker i snøen og det er rimelig bratt den siste biten.

Ego på vei opp. Foto: Sindre

Vi har et håp om å komme helt opp på toppen, men store snøheng gjør at vi ikke går de siste metrene opp.

Under Tvillingtindan mot Øst. Vi ser Hjartfjellet og Røssvatnet...

...og et lite zoom-bilde mot Nordenden av Røssvatnet, Olfjellet og Olfjellkleppen (1098). Hit skal jeg en gang...

Vi får senere bekreftet at det av og til kan være vanskelig å komme helt opp på denne toppen.  Vi tar uansett ingen sjanser.

Vi får nå en rå nedkjøring fra dette fjellet. Det er utrolig deilig å sette ned og føret er bra. Litt bratt i starten, men etter hvert blir det ok styresnø og ikke lenge etter er vi nede helt ved Basecamp. Jeg med mine nye ski har mye bedre gli enn de andre to og drar ganske mye fra på flaten ned mot camp'en.

Etter en bedre middag i Camp'en tok vi oss en liten lur - avslapping i soveposene, før vi bestemte oss for å prøve oss på Vesttinden (1724). Vi hadde fått forklart hvor vi måtte gå, og at det ville være luftig på toppen.

Månen henger over Vesttinden.

Turen opp til denne toppen var overaskende lett, men de siste metrene visste vi ville være strevsomme.

Leo tegner og forklarer på veien opp mot toppen. Det begynner å bli fint lys.

Jeg tar dette bildet mot de andre tindene...

Når vi kommer opp så høyt som vi kommer med ski, sparker vi oss spor oppover i snøen. Snøen er myk og dyp og vi er litt skeptiske siden det er ganske så bratt.

Leo går først og kan berette at det er særs luftig opp mot toppen.

Leo står 15-20 meter fra toppen...

..og jeg og Sindre ser at vi står på en snøheng... intet blivende sted. Det er jo berg under oss, men det er  700 meter ned...

Vel et bilde må det bli mot sør fra denne toppen også..Tøfft synes jeg..

Ego ved toppen. Bratt.

Det er skikkelig surt å snu også under denne toppen. Vi har nå en diskusjon om hva som er toppen og ikke toppen, men for meg er toppen det høyeste punktet. Ikke 15-20 meter under toppen, men uansett var det vel rett å ikke ta noen sjanser på disse løse snøhengene.

Neste topp skal vi helt til topps bestemmer vi oss for før vi går ned.

Leo sikrer med stavene når han går ned.

Det er nå en helt utrolig fin solnedgang og vi ser bare frem til å spenne på oss skiene og renne ned til camp'en.

Jeg renner ned først og venter på Sindre og Co. Skal selvsagt forsøke å få noen bilder av telemarksvingene når de kommer susende. Ikke lett med motlys, men et par av bildene ble litt bra.

Sindre.. Flott kjøring..

Vi står nå og venter på råkjøreren Leo. Han gjør unna en del andre nødvendige ærender under toppen, og jeg tar bilde opp mot toppen...

....irriterende å måtte snu rett før... kommer nok tilbake en annen gang!

Så kom Leo susende i full fart og jeg fikk knipset noen bilder av han også :)

Så var det kvelden. Før vi sovnet overasket Leo med en pose rødvin han hadde bært opp. I stedet for å tømme posen over på plastflaske, hadde han tatt med hele rødvinsposen med over en liter rødvin. Genialt! Og posen fungerte deretter som hodepute i oppblåst tilstand. Er vel noe med at man skal passe på at alle ting kan brukes til minst to ting...

Vi sov ute denne natten også, uten telt. Jeg hadde med et lite to mannstelt som vi kunne satt opp som nødbivuakk, men vi brukte det aldri under hele turen.

Etter en time med dårlig humor og mye fliring sovnet vi.  Luksus å kunne ligge ute på en bre i rundt null grader, helt vindstille og under åpen himmel, og vi sov i 9 timer.

Neste dag