Ruten jeg gikk disse fine vårdagene.

Den ruten jeg gikk denne dagen er ikke den korteste, og heller ikke den minst krevende. Distansen er ca 33 km. Letteste rute til denne toppen er nok fra Aursletta og opp eller fra Visten.

Visten-Auslia 1.08.2003

Mosjøen til Brønnøysund 23-26 Juli 2006

Nettopp hjemme fra jobb, men for et flott værvarsel. Jeg har flere alternativer til tur, men bestemmer meg for å sette kursen mot Snøfjelltinden. Jeg har passert den, eller vært ved den hele 3 ganger nå, uten å kommet opp på grunn av tåke, men denne gangen var det godt håp.

Når jeg begynner å pakke sekken ser jeg at jeg vil ha dårlig tid til å rekke ferja som går i ett tiden, og neste ferje er først kl 1545. Vel - det blir ikke mange timene med tur før jeg må telte da Det blir mørkt i 7-8 tiden på kveldene nå.

I ganske fint driv opp mot Hornstinden (Foto Skybert).

Det går sånn høvelig greit opp i gjennom denne stien, som jeg begynner å kjenne veldig godt nå etter svært mange turer.

Det er ikke rare skiføret så skiene er godt stemplet på ryggsekken.

Jeg tar et par panoramabilder over våre kjente kystfjell. Det er ikke ikke mye snø i lavereliggende strøk her ute ved kysten.

Man må opp til nesten 700 høydemetre før man kan gå eller renne ned mot Småvatnan. Det var hard skare nå, og is, så jeg måtte bære skiene  ned et stykke. Jeg spenner etterhvert på meg skiene og staker meg bort i gjennom vannet til jeg finner en kjempefin teltplass.

Utsyn over ruten og terrenget videre. Ruten inntegnet på bildet, samt teltplassen.

For artighets skyld så legger jeg ut bildet fra omtrent den samme plassen i fjor sommer:

I full fart ryddes det snø!

Så på bare et par tre timer har jeg kommet fra full vår i Brønnøysund, til dette eventyrlige vinterlandet.

Dette er et lite besøkt område, men vel verdt et besøk. Det er godt å være ferdig med kneika opp, og jeg får opp teltet i en fart. Det blåser en frisk bris, og det er derfor godt å komme i teltet og få opp varmen der.

Småvatnan med Svanvasstinden i bakgrunnen. Teltet er pakket, kaffen er drukket og jeg er klar for en frisk dag.

Jeg sover som en stein som vanlig. Jeg og telt er en god kombinasjon. Siden jeg ikke kom så langt som jeg trodde denne dagen, fikk jeg heller ikke rennende vann, så jeg må smelte snø til mat osv.

Jeg ser meg tilbake - Småvatnan passert og bekken er åpen her..

 Det er halvhard skare så jeg går igjennom halvveis hele tiden, men det gjør ikke noe at det bremser litt. Jeg er ingen stor skiløper på fjellski, og med storsekk er det ikke om å gjør at det skal gå for fort heller.

Øvre Svanvatn

Drikkepause i en bekk :)

Det er fort gjort å komme seg ned her. Litt kryssing på de bratteste partiene, men helt greit. I det hele må man ned vel 200 høydemetre fra Småvatnan til man passerer Klavesmarkelva.

Nydelige Nedre Svanvatnet. Her er det planlagt en ny kraftlinje...

Ned mot Klavesmarka og Klavesmark elva. Jeg skal opp på fjellet bak skogen her.

Snømengdene her inne varierer mye. Noen steder er det helt avblåst, isete og bart, mens andre steder er det store snømengder.

Her en bekk rett ved Klavesmarkelva... mens det rett bortenfor.. ved..

...Klavesmarkelva som kommer fra Storhaugvatnet og Tasslivatnet... Liten vassføring og forholdsvis lite snø akkurat her.

Jeg spiser litt her nede ved elva. Det er knallfint. Solen steker og jeg går i bare underskjorten uten jakke og lue.

Klavesmarka - Jeg ser meg tilbake. Ruten inntegnet over dette flotte terrenget. Jeg holder meg - klok av skade - unna den tette krattskogen!

Man må opp igjen til vel 400, før man etter hvert kommer til Langvatnet, som ligger på 300 hm.

På fjellet i mellom Klavesmarka og mot Fagerjordhumpen

Ved Fagerjordhumpen.. Utsikt over nydelige Langvatnet

Jeg er her akkurat på grensen mellom Brønnøy Kommune og Vevelstad kommune.

Jeg renner ned til Langvatnet og tar meg noe mat her. Jeg har overnattet 2 ganger her og tanken slår meg på å legge igjen alle sakene her og gå rett på toppen med en gang. Etter å ha studert kartet litt finner jeg ut at det er best å ta med pikk-pakket opp. Jeg vil da være mer fleksibel på hvilken vei jeg tar ut av dette området igjen.

Jeg har med litt mat ekstra slik at jeg skal kunne klare meg en dag lenger enn planlagt, om været skulle slå om. Jeg har så smått hatt i tankene å gå til Forvik via disse fjellene, og det hadde blitt en fin dagsmarsj.

Ego - pustepause og noe mat.

Etter hvert som jeg kommer opp fjellsiden dukker kjente fjell opp i det fjerne. Artig å se dem fra denne vinkelen og dette stedet.

Jeg tar det med ro oppover fjellsiden. Det er mye stigning, og føret er svært isete og glatt.

Ned mot Storfjorden.

De 7 søstre og Dønnamannen

Konturløst landskap. Brebladet til høyre og tinden i det fjerne. Jeg er her på ca 900 høydemeter

Lyset begynner å bli veldig flatt og jeg sliter med å finne en god vei ned fra Brebladet og videre. Det er egentlig ikke så bratt, men snøen har lagt seg i store fonner nedover og det er ikke lett å se hvor bratt det er.

Teltplassen avmerket. Finnkne'ene til venstre.

Jeg bestemmer meg for å telte her. Disen henger over fjellene og jeg begynner å bli småsliten etter en lang motbakke med sekken på ryggen. Jeg er også i to tanker om å ta en kjapp tur på tinden på kvelden, men jeg slår det i fra meg. Det er skare og is, og jeg vil ha med alt opp neste dag.

Jeg finner meg en teltplass ved en stein.

I motsetning til dagen før, er denne teltplassen ikke helt bra, men det er slett og det er litt ly for østavinden bak steinen.

Eneste bakdelen er at det er isete og bratt på nedsiden av teltet. Det vil si at om jeg mister noe vil det lett kunne starte å rulle ned fjellsiden.

Det skjer neste morgen, med en fleecejakke som ligger i en tynn sekk. Den hopper og spretter ned over, men jeg klarer å ta den igjen før den havner utenfor kanten ned mot Snøfjellvatnan. Det hadde blitt langt å gå for å finne den igjen.

Mitt lille Ringstind 2 telt i ferd med å tas ned på morningen. Jeg er glad jeg har fått sydd på stormmatter. Det duger for meg alene.

 Jeg ser meg tilbake mot Brebladet, der jeg kom ned dagen før.

Mot toppryggen.

Det er svært isete opp her, og jeg må sparke skiene ned i isen sideveis. Det er så vidt jeg klarer å få stavene ned i isen. Hadde jeg hatt stegjern ville de nok  blitt brukt her. Jeg setter kursen mot ryggen, og her er det heldigvis mye bedre føre og heller ikke så bratt.

Endelig er jeg på toppen av dette fjellet, og jeg har en hel dag i denne fantastiske fjellheimen!

Jeg får dekning på mobilen og blir påminnet om at klokken skal stilles en time frem (det hadde jeg glemt!)og at båten går fra Bønå klokken 1740. Jeg har to alternativer. Enten renne ned via Storvatnet og Ausa, eller ned til Aursletta. Jeg  bestemmer meg for det første alternativet.

Noen bilder fra toppen

Panorama mot Andalshatten, Vega og Høyholmstindan.

Mot Bønå og Aursletta

Mot Visttindan

Jeg er litt "redd" det skal være isete og glatt ned på nordsiden av fjellet, men det er kjempefint føre men etter hvert blir det mindre snø, og mer stein, så jeg må av med skiene.

Litt dårlig med skiføre akkurat på toppen her så skiene må av litt igjen.

Jeg begynner å bli rimelig godt kjent her i dette området. Uansett hvilken vei man skal ned er det noe småkupert. I nedfarten her er jeg uheldig å ødelegger den ene bindingen på skien. Jeg klarer å få skoen på, men "plages" med at skien løsner hele resten av turen. Hadde jeg hatt en strengbit hadde jeg nok klart å reparert denne midlertidig.

Heldigvis skaper ikke dette noen store problemer for meg resten av turen.

Jeg passerer en åpen bekk og tar meg en god pause her. Bekken klukker og solen steker.

Storvatnet. Elva er veldig liten så det er greit å komme over. Jeg er nå nede på bare 210 meter oh, men det verste gjenstår--

I dette området har jeg vært før. Her jeg og Espen i 2003

Jeg legger dette området bak meg.

Når jeg passerer her er jeg så uheldig å mister GPS'n min. Den må ha glidd ut av lommen min når jeg passerte en skrent der ved Falkhetta. Min trofaste turkamerat på massevis av turer har nok hatt sin siste tur med meg. Om noen finner den så vet dere adressen...Evig eies kun det tapte...

Dette åpne og flotte fjellområdet har en bakdel, og det er at det kan være kinkig å finne veien ned "Klaven". Her har jeg gått ned før og vet det skal finnes en trimkasse her i området. Jeg ser også skiltet mot Auslia i terrenget så jeg vet jeg er på rett sted.

Stien er inntegnet på kartet, men det var allikevel godt å finne trimkassen.

Ved trimkassen og "Klaven"

Nede fra Klaven

Det er bratt ned her, og man kan ikke annet enn bli imponert over de som bodde her oppe i fjellheimen.

Spesielt i Auslia, der karene bar opp 50 Kgs melsekker, og kona bakte lefser som karene bar ned igjen. Det blir litt meningsløst å telle høydemetre og antall kilometre når man tenker på det slitet som de før oss måtte gjennomgå. Folket på Auslia ble for øvrig fløyet ut med helikopter når de flyttet der i fra for godt en gang på begynnelsen av 80 tallet. Sør-Helgelands siste bebodde fjellgård.

Jeg var svært sliten når jeg kom ned denne stien og skiltet nede ved Ausa var et kjærkomment syn. Jeg hadde gått meg skikkelig svett på veien ned her. Av og på med skiene, og bindingene var heller ikke helt patente. Dyp snø og  mye trær gjorde dette til en tålmodighetsprøve uten like.

Ned veien hadde noen kjørt med en ATV tidligere og jeg plasserer begge skiene i ett dypt spor og staker meg ned med samlede ben. Moro! Rundt en sving er snøen helt borte under grantrærne og eneste måte å stoppe på er å legge seg ned. Bra det ikke er tilskuere her nå..

Endelig er fjorden der!

Jeg har nå bare en 3 kvarter igjen før båten skal komme.. men jammen sant hører jeg båten brummer i det fjerne.

Jeg løper på og ser båten legger til kai. Når jeg kommer fram har de lagt i fra men jeg får dem til å komme tilbake å hente meg. De er på vei innover så jeg hadde uansett blitt plukket opp på vei ut. Den anløper Visten (Ausa) kun ved varsel, og jeg har varslet på forhånd om at jeg kommer. Rutetider osv for denne båten finner man på Hurtigruten sine sider.

Dette gikk fort! Det er bare 6 minutter mellom bildet over og dette...:)

Jeg får en fin sightseeing inn denne fjorden, som regnes som Norges reneste fjord. En opplevelse i seg selv. Det er rart at det nesten ikke bor folk igjen her inne, men det er vel kanskje for uveisomt i vår moderne tid?

Ved X overnattet jeg..

Det smakte med noe middag - selvkomponert Real Turmat på dekket der.

Jeg skiftet litt klær og var glad turen hadde gått som planlagt..

En fin tur.