Distanse ca 14 Km i krevende terreng.

Området er på en måte vanskelig tilgjengelig, men korteste vei er muligens fra Stavassdalen og Feitskardet, eller fra Tosenveien der jeg altså startet denne gangen.

Nydelig vær - nydelig varsel!

Klokken er 1630, sekken pakket veldig lett, det er sol, det er varmt og jeg har en kneike på 5-600 høydemeter foran meg.

Jeg har ikke vært på tur her i dette området siden den gangen jeg ble tatt av ras, så det er litt av en motsetning mellom de forholdene jeg opplever disse dagene, i mot hva det var den gangen.

På sommers tid kan man gå rett over fjellryggen i bakgrunnen på bildet over. Det er bratt men på langt nær klyving. Svabergene på toppen kan være glatte ved vått vær.

Et lite stykke opp i lia ser jeg meg tilbake.

Med dette flotte fjellområdet foran meg.

Tankene min går nå til den gangen for et halvår siden da jeg var her og ble tatt av ras. Jeg har ikke så mange bilder fra denne hendelsen, men de jeg har har jeg lagt ut her.

Værmeldingene for Sørhelgeland var veldig gode, og jeg tenkte å være 3-4 dager oppe ved Jordbruvatnan og Elgviddvann. Jeg hadde observert fine snøforhold der da jeg passerte noen dager tidligere. Fast og fin sne, men noe is. Veldig lite snø etter årstiden. Etterpåklokskap: Jeg har nok ikke studert varslene for indre strøk godt nok. Det var meldt sør østlig liten kuling, og i disse fjellene er det ikke å spøke med. Dalføret opp mot Jordbru vatnan er kjent for å være svært utsatt i denne vindretningen, siden dalføret lager som en trakt opp mot dette fjellområdet.

Jeg gikk opp via Vesterfjellet - En grei rute vinters tid. Man skimter tunnellåpningen og bilen til venstre.

Det var flotte værforhold. Sekken kjentes ganske lett ut, og det gikk veldig greit opp over Vesterfjellet. Lite snø, fine værforhold og OK varsler gjorde at jeg så frem til denne turen.

Jeg hadde akkurat da meldt meg på en lengre og mer ekstrem tur enn den jeg var på i høst, og den turen betinget mange og lange turer og mye overnatting utendørs.

Som man aner på dette bildet - fra Vesterfjellet og Nordvestover. Veldig lite snø og flott skiføre.

Kart studeres. Et selvportrett - turens eneste

Området jeg er på vei i mot: Grunnvasstinden i det fjerne.

Det ligger et tynt lag med snø oppå isen, men helt fint skiføre.

Jeg har startet ganske så sent på dagen, så overnattingsplassen fant jeg under en hammer ved Nedre Jordbruvann. Jeg slo opp teltet, ordnet meg mat og sov ganske godt i teltet.

Ut på morgenkvisten begynte det å blåse opp. Det viste seg at teltplassen min lå ganske fint til i le av denne hammeren, men fokksnø la seg stadig opp ved teltet, så jeg måtte ut å ta av snø.

Et panorama tatt mot dette området

Utsnitt over hvor jeg teltet.

Det blåste stadig opp, og på morgenkvisten innser jeg at jeg må gå tilbake til bilen. Etterpåklokskap: Kanskje jeg bare skulle holdt meg i teltet og tatt det med ro..? Jeg pakker teltet i en fei. Når jeg går langs med vannet ser jeg at det har gått ras ned mot vannet mellom  den lille høyden til høyre for 744. Jeg går derfor helt i mot ryggen ved elven før jeg dreier opp. "Gå rygg - vær trygg" er et ordtak, og det fulgte jeg.

Når jeg gikk opp denne ryggen blåste det så sterkt at jeg ble blåst over ende. Det var total white-out, men jeg følte retningen var lett å holde. Jeg kunne se fjellene rundt meg.

Etter en pustepause legger jeg i vei i det som for meg ser ut som en hvit slette. Jeg sikter mot en stein som ligger et stykke frem.

For å komme til dette fjellområdet må man via vann 716. Det er noe kupert langs med vannet her, men alternativet er svært bratt terreng. Man kommer for så vidt borti slikt terreng senere på turen også.

Langs med vann 716.

Etter hvert passerer jeg overfor dalføret som Jordbruelva renner ut; nemlig Jienemesdurrie. det var opp dette dalføret den infernalske vinden blåste. Jeg har snakket med folk som har sett store snøras i denne dalen.

Jienemesdurrie med vann 368.

Det er virkelig en storslagen natur her inne - vekslende mellom grønne daler, slakt fjellterreng og bratte klipper.

Her et eksempel på akkurat det.. Noen som sa de ville klatre denne eller?

Et flott panoramabilde av Jordbruelva (Elva fra Nedre Jordbruvann) Til venstre i dette området ble jeg tatt av ras.

Etter en pause legger jeg i vei i det som for meg ser ut som en hvit slette. Jeg merker at skiene går fortere og at jeg er i en unnabakke, og før jeg får kastet meg ned skjer det!

Snøen brytes opp i flere lag og jeg merker at føttene dras unna meg. Jeg faller med kroppen til høyre mens føttene peker nedover og merker at det går fortere og fortere, og at føttene mine dras ned i snømassene og vrir kroppen motsatt vei. Jeg forsøker et lite byks men det er håpløst. Jeg er helt i elementenes makt og har absolutt ingen kontroll med det som skjer. Mens jeg dras ned i snømassene kommer jeg på noe jeg har lest en plass, om å prøve å "svømme" mot overflaten og bevege armen foran ansiktet. Jeg tar å løfter høyrearmen og det er det som berger meg.

Skredet stopper og jeg har en liten lomme foran ansiktet. Jeg ligger i 45° vinkel, helt fastlåst som i en skrustikke, men jeg har høyrearmen fri. Med den klarer jeg å få ryddet unna ansiktet. Et stort flak ligger nesten en armlengde over meg, men jeg får skjøvet det bort. Jeg blir liggende slik lenge og kjenne etter, og hvile, før jeg møysommelig klarer å rydde meg løs av snømassene. Når jeg får løsnet sekken finner jeg spaden og da er det greit å spa ut resten.

Etter denne hendelsen fortsetter jeg min ferd. Jeg graver bare systematisk frem ski og staver, og ser meg ikke tilbake en gang når jeg starver over raset og videre dit jeg skal. Jeg ser nå at det fjellpartiet som jeg dagen før hadde passert med letthet, var dekket med store snøheng. Det blåste fortsatt sterk kuling og snøbygene og fokket gjorde at det var særs vanskelige forhold.
I stedet for å ta noen sjanser på steder jeg er usikker på, tar jeg av meg skiene og bærer dem opp, men steinene er isete, og etter bare 60-70 høydemetre ser jeg at jeg må passere flere store snøfelt før jeg er oppe på toppen som jeg må over for å komme ned til bilen. Andre alternative ruter ut er på mange dagsmarsjer.

Jeg tar frem mobilen for å sjekke om det er dekning og jammen er det litt dekning! Nå er gode råd dyre. Jeg setter meg ned og tar en lang diskusjon med meg selv. Veien videre er så usikker at etter den opplevelsen jeg hadde ikke tør passere de store snøhengene.

Jeg finner ut at jeg skal ringe 112 og spørre dem til råds. De sjekker opp kartposisjonen min, og etter en lengre rådslagning (hurra for ekstrabatteri til mobilen) bestemmer de seg for å undersøke med redningshelikopter. Når dette er ordnet får jeg en skikkelig nedtur. Jeg hadde hatt all fokus på å mestre oppgaven med å komme meg hjem, men når det nå så ut til å finne en løsning gikk det for fulle opp for meg hvor utrolig flaks jeg tross alt hadde hatt!

Et bilde fra dagen før - mot der jeg mener omtrent jeg ble tatt av raset

For å gjøre en lang historie kort: Kl 1430 ble jeg plukket opp fra min håpløse situasjon/posisjon. Nødrakettene kom til nytte og Piloten sa de hadde hatt problemer med å se meg uten dem.

Så ble jeg altså løftet over fjellryggen av et helikopter. De parkerte like godt helikopteret på riksvegen, rett ved bilen min, og tilbød seg å hente den for meg til der de parkerte, mens trafikken over fjellet ventet. (bildet under er tatt ved en helt annen anledning :))

I etterkant snakket jeg med både politi og redningshelikopter, og de mente jeg hadde gjort det korrekte. Alternativet var å hente meg ut til våren - evt at jeg ble mat til Jerven. Så jeg bestilte en stor Marsipankake til flygerne som stor takk. Men for alltid vil jeg spørre meg selv om det var nødvendig, om jeg ikke kunne gått ut de få kilometerne over fjellet. På en måte føler jeg at jeg har brukt min sjanse, og at det neste gang må være mye verre forhold enn dette for at jeg skal ringe!

Grunnen til at jeg legger ut dette her, er at jeg har blitt oppfordret om det, og kanskje noen kan lære av det. Skrenten det var snakk om er bare noen meter høy (7-8 meter kanskje), men det skal ikke mere til! Så får vi håpe vi får til et skredkurs i Fjellsportgruppen i vinter!

En mygg setter seg på fingeren:

Sorry pal. Du ble tatt av ras, men var ikke like heldig som meg!

Jeg legger denne episoden bak meg mens jeg rusler forbi her. Jeg gidder ikke en gang gå over den haugen det skjedde, følte ikke noe behov for det.

Jordbruelva krysses. Her måtte jeg av med støvlene. Det er deilig avkjølende å gå over her.

Her ved vannet finner jeg en full stor gassflaske. Rusten etter lang tid i naturen. Jeg har gass plenty, men setter den slik at noen finner den på veien ut.

Det er nå en nydelig sommerkveld - temperaturen er fin og det er godt å gå.

Etter som jeg har lest lønner det seg å holde høyde oppe langs ved Jordbruvatnan. Jeg bestemmer meg for å holde litt opp i terrenget, sånn 60-80 meter opp fra vannet. Det viser seg å være et godt valg. Treffer på noen kløfter og passasjer som er litt kinkige, men det går helt greit.

Jeg stopper nede ved vannet her og fisker litt, uten å få noe napp. Ser faktisk at noen har slitt av 10 cm snøre som ligger i vannkanten og 2 marker! :) Det er folk her inne nå ja..Jeg roter bort lang tid her, før jeg går videre. Men jeg har ikke noe som venter, og tar ting som de kommer.

Kveldsstemning ved Jordbruvatnan. Ikke mye snø igjen her nei..

Og et panorama her ved vannet

Noe kupert bortover her..

Jeg telter først i 23 tiden på kvelden, ved et vann under Grunnvasstinden. Neste dag - bestigning av Grunnvasstinden og til Elgviddvannet.

Neste dag