Ruten jeg gikk fra parkeringsplassen

Vesterfjellet 13 Mar 05

Det var fine meldinger for denne dagen. Da jeg dro inn over land var det allikevel mye regn og regnbyger, og jeg begynte nesten å frykte at det ville bli en våt tur. Jeg hadde tenkt å ta med et par gode vandrersko, og gjemme dem ved tunnellen sånn at jeg kunne smette dem på meg når jeg kom til tunnellen senere på dagen, men det hadde jeg glemt. Jeg fikk satse på å haike. Slik skulle det ikke gå.

Middagstinden, som var ett av 4 fjelltopper jeg skal på. Lite snø på sørsiden, men på nordsiden er det bedre.

Jeg stoppet ved tunnellåpningen på sørsiden og så opp mot Finnheia, som ligger inntill Middagstinden. Den så ikke så mye farbar ut, men det vokser skog, så ned skulle jeg vel alltids klare å komme.

Ut på tur. Ved starten av turen. Skiføre helt til parkeringen enda en stund.
 

Første mål for dagen var Mosvasstinden. Jeg har vært der i hvertfall 2 ganger før, men det har aldri vært god sikt når jeg har vært der. Om det lå tåke på toppen nå også, ville jeg renne på sørvest siden av fjellet og spare meg de høydemetrene. Det var enorme snøheng ved Statsskog sin steinhytte. Stor skredfare og jeg styrte unna de verste hengene opp over.

Men det var skyfritt og fine forhold på Mosvasstinden. For å få et overblikk over ruten videre gikk jeg lenger vest enn jeg bruker, og det ble mindre snø. De siste 20 metrene til toppen måtte jeg ta av skiene.

Et selvportrett. Hei! er ikke den staven bøyd! :) Et merkbart minne etter Golvertind turen noen dager før.

Det var overskyet og en antydning til regn. Jeg gikk opp uten noen pause.

Jeg hadde altså ikke hatt noen pause enda, og det passet godt å ta turens første pause her, med denne enorme utsikten. De store skysystemene som lå over Velfjorden laget en flott kontrast sil solen som nå hadde funnet seg en åpning i skydekket.

Jeg tar bilde mot der jeg kom i fra. Man ser Durmålstinden til venstre, Mosvatnet i forgrunnen. Tunnellen går under Durmålstinden.

Jeg hadde brukt 2 timer og 10 minutter opp. Greit nok.

  Jeg har tatt 20 talls bilder fra toppen, men legger ikke ut alt her. Utsikten er den samme hele veien stort sett, så jeg legger ut en versjon.

Stort panorama over ruten jeg gikk videre:

Turen til Kjerringtinden var stort sett grei. Stoppet og fyllte vannflaskene. Det var nå blitt knallsol og fint. Tok bilde av solen som speilte seg i en tjønn. Vannet i tjønna var lunkent av solsteiken. 

Definitivt vår! To soler.

Underveis datt ringen på tuppen av den ene fellen av. Fellen satt fortsatt på, men det er et tidsspørsmål før den løsner. Ikke bra.

På veien til Kjerringtinden måtte jeg passere noen områder med store snøheng, noe som gjorde at jeg tapte mange høydemetre gang på gang.

Jeg passerer et av mange snøheng. En mus piler fort over snøen. Lurer vel på om den blir spist nå. Trenger lupe for å se den :)

På veien tok jeg en del bilder mot Breivasstinden osv, som jeg legger her. Åpner seg i nytt vindu.

Kjerringtinden er ikke noe fremtredende fjelltopp. Jeg var usikker på hvilken knaus som var definert som toppen så jeg gikk via alle de knausene som var. Slo på GPS'en og fikk konstatert at jeg var på toppen, og rennte videre. Fra å være våt fuktig snø, ble det nå mer og mer skare. Jeg så for meg en skarp nedfart fra Kvannlitinden og ikke minst fra Middagstinden!

Før jeg rente mot Kvannlitinden tok jeg et bilde av den:

Turen opp til Kvannlitinden var hard. Jeg hadde bare tatt en pause på hele turen, og det begynte å merkes. Lyset begynte å bli fint, men jeg skjønte at skulle jeg ha sjanse til å få se solnedgangen fra Middagstinden måtte jeg skynde på.

Den fellen som hadde ring løsnet nå helt, og jeg hadde bakglatte ski på skaren. Oppe på toppen fikk jeg en enorm utsikt. Jeg knipset de vanlige bildene og satte meg ned litt. Dette var turens andre pause, og jeg kjente at det var godt å sette seg litt.

Staselig varde på toppen av Kvannlitinden

Heilhornet i solnedgangen

Etterhvert kom jeg til ryggen. Istedet for å renne helt ned til Storfjelltjørna, gikk jeg på bena bortover i håp om at jeg skulle spare litt høydemetre. Men det var ingen annen råd enn å gå helt ned til vannet, før jeg krysset opp ryggen mot Middagstinden.

På vei til denne toppen gjorde jeg turens første tabbe. Fellene var ødelagte, så jeg måtte gå opp uten feller. Skaren var ikke hard nok til å bære meg, så jeg fant ut at jeg skulle legge igjen  skiene og gå opp de 250 høydemetrene, for så å renne ned fra fjellet fra denne østsiden av Middagstinden. Jeg sjekket ikke kartet først...Turen opp til Middagstinden var hard. Min uvane med å ikke ta pauser begynte nå å betale seg. Jeg var dønn sliten i bena. Den halvharde skaren tok all energien ut av kroppen. Jeg gikk allikevel helt opp på den første toppen som er merket på 977 meter. Jeg så da at det var veldig kupert bort over mot selve toppen, og at det var en kneike som var litt bratt på slutten. Jeg fant da ut at jeg skulle gi meg for denne gangen, og snu. Solen var nede og den fantastiske solnedgangen var forbi. Hadde jeg gått til toppen hadde jeg nok fått med soloppgangen, men det er en annen sak.

Skiftet klær og fikk i meg noe mat og så straks litt lysere på tilværelsen. Nå var det å komme seg ned. Fram med kartet og jeg fikk turens store overraskelse. Det var stupbratt på nordøst siden av Middagstinden!  Skiene lå igjen der nede. Det beste hadde vært å renne ned fra der jeg var, men bare tanken på å gå ned og hente skiene og bære dem opp over 200 høydemetre, for så å renne ned igjen var jeg lite motivert for.

Vel. Skiene måtte hentes okke som.

Jeg gikk ned igjen og fant skiene. Spente dem på meg og rente ned.

Jeg anbefaler ingen å gjøre den turen etter meg. Det var utrolig bratt, og et fall på skaren ville medført at jeg hadde seilt 5-600 meter ned. Snøen hadde løsnet i store flak, med dype sprekker i mellom og jeg trivdes ikke noe særlig. Jeg gled like mye på skjæret som jeg rente ned. Jeg var glad da jeg kunne ta av skiene for siste gang, i overkanten av Finnheia.

Jeg gikk med skiene på ryggen da jeg fikk se noe oransje mellom trærne. Tunnellen! Det gjensto bare 160 høydemeter med veldig bratt skog, bekker, svaberg, mose, nedfallstrær osv. Jeg kastet stavene så de landet ved veien, og furte, gikk, gled og hoppet ned.

Så var det tunnellen igjen da. Akkurat da jeg kom ned til veien kom det en bil ut av tunnellen. De lurte vel på hva slags kar det var som vaste der midt på natta (klokken var 0200). Jeg hadde med penger så om det kom en bil ville jeg veive og stoppe og be om betalt skyss. Hva som helst for å unngå den lange tunnellen i skisko. Spiste litt mat og så opp på fjellet der jeg kom i fra. Nei. Hadde jeg klart å gå så langt skulle jeg vel klare å gå den siste biten også.

På med musikk MP3, hodelykt og gå. Aldri har 5900 meter vært så langt, og 240 meter stigning i tillegg. Hver 100 meter står det skilt med rømningsretning og hvor langt det er til åpningen. Ikke akkurat positivt å bli mint på dette hele tiden.

Det kom en Tine trailer kjørende midt i veien i stor hastighet ned fra fjellet. Virket som han ble overasket over at han traff en fotgjenger inn i fjellet. For noen dager siden ble en Bever overkjørt midt inni denne tunnelen, og jeg hadde den i bakhodet da jeg utstyrte meg med hodelykt for denne turen.

Jeg hadde forøvrig observert veldig mange Tine trailere som har kjørt Melk disse veiene de nettene jeg har kjørt her inne selv, og sa til meg selv at jeg skulle gå over til Tine ost om jeg fikk sitte på med en slik en.

En milepæl er nådd. Halvveis inn i tunnellen.

Etter å ha passert halvveis bestemte jeg meg for at jeg skulle klare dette. Selv om det kom en bil skulle jeg klare å gå disse kilomtrene, 7,3 for å være nøyaktig.

På utsiden av tunnellen sto det faktisk en Tine trailer parkert i min retning, men han sov. Det var en minnerik tur dette!

Jeg er ved bilen. Litt sliten. Klokken er ca 0300 og det er en ny dag på gang. Solen over Durmålstinden og man ser også Tunellåpningen i det fjerne.

Jeg skulle samme dagen på padling sammen med resten av padlegruppen, men det slo jeg fra meg. Nok turer for noen dager dette :)

Det var kuldegrader og skoddetåke over vannene i Velfjorden. Tok dette bildet fra bilvinduet på veien hjem.