Dag 1

Bekkevoll-Bjørnstokkvatnan- Nedre Breivatn 

Nedre Breivatn- Lomsdal-Henriksdalen, Dag 2

Henriksdalen- Litskardtinden(1182m)- Vistkjerringa(1239m) og Vistmannen(1066m) Dag 3

"Fjellgården"- Eiterådalen-  Stavassdalen- Trofors, Dag 5

Jeg stikker hodet ut av teltåpningen. Det har regnet hele natten, og jeg tar dette bildet før jeg pakker kameraet ned i sekken. Det er for vått til å bære det utenpå beltet.

Jeg starter turen i 0700 tiden. Målet for dagen er klart. Storvassfjellet først, for deretter å gå ned til Norges geografiske midtpunkt. Deretter skal jeg fortsette nordover. Er det dårlig vær, skal jeg gå ned i retning mot Sørvassdalen. Det er oppholdsvær når jeg pakker ned teltet. Alt er berget tørt i gjennom natten, og det er nesten for godt til å være sant. Jeg rister teltet godt før jeg pakker det ned.

Deretter er det å begi seg inn i tåkeheimen. Det begynner å regne igjen. Jeg må først opp til nesten 700 meter på grunn av en kløft, men kan følge ryggen videre bort mot en stigning til fjellet. Det er særs kupert bort til Storvassfjellet. Kløfter går på kryss og tvers. 5 meter ned, 5 meter opp, att og fram. Det er snø og småvann i kløftene, noe som gjør passasjene enda verre. Når sikten er 20-30 meter er det en skikkelig utfordring og jeg bruker hele 2,5 timer på denne turen. ca 5 km.

På toppen av Storvassfjellet lå et Reinsdyrhorn. Legg merke til grensepålen, som viser grensen mellom Grane og Vevelstad. Denne varden likte jeg. Puslete varde til et puslete fjell :)

Stien ned fra Storvassfjellet og nordover var en positiv opplevelse. Hadde det vært tungt på sørsiden var det her kjempelett å gå. Svaberg med gresskledde enger i mellom. Jeg bruker en times tid ned til det laveste punktet på ca 610 meter, ved enden av Sæterskardet.

Lettgått terreng, men enda bedre.. Tåken begynner å lette.

Her nede ved stigningen opp til Vistfjellan, og enden av Sæterskardet, var det gamle telefonstolper som er saget over og forlatt. Likeså la jeg merke til gammel varding i området. Dette må nok være en gammel ferdselsvei mellom Grane og Vevelstad.

Jeg tok dagens første pause her. Tåken kommer og går.

Norges Geografiske Midtpunkt, Svartvassheia:

For noen år siden (2001)  hadde Verdens gang et innslag i avisen angående Norges Midtpunkt. Dette punktet anser jeg som like viktig som det nordligste eller vestligste eller høyeste eller lengste... :)
Det er et satsningsområde( tro det eller ei) for EU, og en kar i Sverige fikk 40 000 kroner for å beregne det geografiske midtpunktet for flere land. Deriblant Norge. Senere ble det bevilget 600 000 for å knytte punktene sammen til en felles satsning på turisme og kultur i EU. Sveriges midtpunkt hadde den gangen 25 000 besøkende hvert år! Mang en næringsjef i småkommunene i Nordtrøndelag og Nordland satt med €-tegn i øynene og passer i hånd og beregnet seg frem til sitt punkt. Det var mange kommuner som påberopte seg å ha denne plassen. Regionen Midt-Norge ligger for eksempel langt sør for midten.

Hva så med Norges midtpunkt? VG engasjerte Statens Kartverk for å få en objektiv og vitenskapelig vurdering av hvor Norges Midtpunkt var.

Beregning av punktet: "For å finne punktet strakk Statens kartverk en linje fra nordligste grunnlinjepunkt (Molvikskjæret) til sørligste (Rauna). På midtpunktet på aksen nord-sør trakk man en akse øst-vest med riksgrensen mot Sverige og grunnlinjen på kysten som ytterpunkter. Midt på denne linjen ligger altså Svartvassheia."

Hit skulle jeg. Normalt når man er på tur en plass går man opp på en fjelltopp, og deretter ned igjen. Jeg må gå motsatt. Nemlig gå ned til Svartvassheia og tilbake igjen. En forlengelse av turen med over 5 km, og en masse bortkastede høydemetre.

Men hva gjør man vel ikke for å komme til dette viktige punktet i Norges geografi.. 

Tåken begynne å lette. Blå himmel!

Bergene bort mot Svartvassheia var svarte glatte svaberg. Helt blankskurt av is og med vann etter nattens regn. Kanskje det navnet Svartvassheia kommer i fra?

Så dukker endelig varden opp. Jeg måtte først opp ca 150 meter, for deretter å gå ned og litt opp til 517 meter som varden sto på.

Ved varden. Norges midtpunkt nådd! Jeg føler meg egentlig ikke så sentralt plassert, en dagsreise fra nærmeste bosetting. Legg merke til fjellene til venstre oppe. Her må jeg forbi i tåke og regn senere.

Jeg hadde et håp om at det skulle være en bok, et skilt eller noe som viste at jeg var rett, men den gang ei. Oppfordrer nestemann som går dit, å ta med seg en bok og en boks å ha den i.. ;)

Jeg stoppet på heien der og spiste skikkelig mat før jeg gikk videre.

Etter å ha fått med meg denne milepælen, gikk jeg tilbake opp på fjellet, samme veien som jeg kom i fra men mot Vistfjellan. Det står gamle varder bortover heia. Jeg tror dette er den tidligere løypen til Sjøbergmarsjen. Løypen ble lagt om for noen år siden, siden det ble så bløtt nedi myrene i Svartvasskogen.

Litt om krigen:

Jeg tenker i grunnen en del på de karene som bar våpen over disse fjellene i årene -42 til -44. De kunne ikke bare gå på fine sommersdagen, men bar kassevis med våpen over fjellet i all slags vær. Hele 30 tonn med våpen ble dratt og båret over fjellet i alle slags vær, hele året. Hundrevis av mennesker ble engasjert, uten at alle i grunnen var så motivert for motstandsarbeidet. De hadde ofte ikke noe valg, men fikk pistolen mot hodet med beskjeden"  "enten er du med eller så er du mot oss!". De ble lovt betaling for tjenester og ytelser, men dette uteble i stor grad etter krigen for det var ingen igjen å oppfylle løftene. Dette var i stor grad styrt av engelskmennene og de allierte.

Hele 27 unge menn fra disse bygdene ble skutt i forbindelse med denne dekkoperasjonen. Eiterådalen var nesten tømt for menn mens dette sto på som verst. Operasjonen ble ledet av en svensk Kaptein Birger Sjøberg. Han var en myteomspunnet person og det var først på 60 tallet at det kom fram at han var trønder. Hele operasjonen var en dekkoperasjon satt i scene av engelskmennene for å holde mest mulig tyske soldater i landet. Det var mye bitterhet etter krigen og folk følte vel at de hadde blitt ofret på krigens alter.

De fleste av de gårdene og bygdene som var engsjert i dette arbeidet er nå fraflyttet.

Mens jeg går og tenker på dette kommer jeg over et kors på fjellet. Det regner og er tåkete igjen og det står i stil med korset. Jeg tror ikke dette har noe med krigen å gjøre, men jeg vet det ikke sikkert. Litt spesielt er det okke som i øde villmarka.

Det blir etterhvert tett tåke og det vi lokalt kaller slåregn! Jeg knipset noen bilder av det geit-terrenget jeg går i gjennom, men resultatet er ikke noe å presentere. Planen min om å gå videre til Sørvassdalen får et skudd for baugen når jeg ser en rød T lyse i mot meg i skodden. Hmmm.. En ny plan begynner å ta form.. "Fjellgården" i Eiterådalen frister! Det er en gammel fjellgård som ble fraflyttet for mange år siden. Man må i grunnen vite om at den er der, for den står ikke avmerket noe sted så vidt jeg vet. Men så vidt jeg husker står denne gården åpen for fjellvandrere. Jeg tar sjansen på å gå ned dit, og ser frem til å komme meg ned og fyre i ovnen. Bare den ikke er opptatt eller låst. Jeg tar sjansen..Er det opptatt eller låst er det bare å slå opp teltet i dalen.

Tåken og regnet ligger langt ned i fjellet, og under meg i dalen er det også tett tåke.

Foran meg har jeg 6 km trasking ned ca 4-500 høydemetre og mesteparten i myrområder. Jeg er søkkeblaut, men det gjør ikke så mye. Fin temperatur. Det er helst tanken på en lang natt i telt som ikke frister noe særlig :)

Fremme ved stua og jess.. Det var ledig og åpent!

Fra 1850 tallet og fremover var det en familie med 8 unger som bodde i denne samme stuen.

Klærne tørkes...

Jeg har gått ca 21,6 km i svært kupert terreng (synes jeg selv). Godt å tørke opp klær og seg selv og sove godt her i denne koselige stuen.

Neste dag